Mens Troy Davis ennå hadde noen timer igjen å leve, sendte Jan Arild Snoen ut følgende melding på Twitter: ”Jeg er tilhenger av dødsstraff, men da må skyldspørsmålet være glassklart. Det er det ikke i Troy Davis-saken. Han bør ikke henrettes.” Jan Arild Snoen er en intelligent og kunnskapsrik skribent og kommentator, det er sivilisasjonsnivået hans det er noe i veien med.
I 1888 la aktor ned påstand om at en svenske som hadde myrdet Stavangers fattigforstander skulle ”miste knappen”. Det var gått 12 år siden vaneforbryteren Christoffer Nilsen Grinddalen ble halshogget. Siden den gang hadde den norske stat avstått fra å henrette noen av sine borgere. Alexander Kielland, som akkurat det året var redaktør i Stavanger Avis, tok til pennen i humanistisk harme. Han beskrev hvordan en henrettelse ville bli møtt med enorm forventning, en uhyre tilstrømning og et opphisset begjær; ”og så selve synet av den levende mann med en øks, som med alles stilltiende bifall og bistand tar en annen levende mann, som er bundet, og slakter ham i fullt dagslys på en forhøyning, slik at kjøttet skjæres gjennom, halsen knekkes og blodet spruter og renner utover, - dette opprørende bilde brent inn i tuseners sjeler for aldri å forsvinne, for å vise seg i onde drømmer, for å følge de unge, ja barnas forherdede fantasi og brutalisere oss alle.” Svensken ble spart, og i 1902 fjernet Stortinget dødsstraffen fra den sivile straffelov. Det var få som savnet den, helt til krigen kom og selv noen av Kiellands litterære kolleger ble brutalisert. Arnulf Øverland støttet gjeninnføringen av dødsstraffen, det samme gjorde Sigrid Undset. Niels Chr. Brøgger skrev i Arbeiderbladet i 1945 at ”disse menneskene er verre enn rotter. De må bare utryddes, fort og greit. Dette har intet med hat eller hevn å gjøre, det er ganske enkelt en saneringsprosess.”
Saneringsprosessen varte i tre år. I rettsoppgjøret la påtalemyndigheten ned påstand om dødsstraff i 139 saker. 72 dødsdommer ble avsagt, 37 av dem ble fullbyrdet. Eksekusjonene rammet vilkårlig og urettferdig, de hadde svak legitimitet og ble varmest støttet av dem som hadde ofret minst. De er skampletter på vår historie og bare forståelige hvis vi minner hverandre om at sivilisasjon er en tynn glasur som lett slår sprekker.
Jan Arild Snoen har i en artikkel på nettstedet Minerva i fjor sommer redegjort grundigere for hvorfor han er tilhenger av at staten, som han ellers ikke er så begeistret for, skal ha rett til å drepe mennesker, også i fredstid. I artikkelen støtter han seg på ”relativt store mindretall” blant befolkningen i Vest-Europa. Men slik vil det alltid være når samfunnet beveger seg framover, noen blir hengende etter. Storbritannia hengte sin siste forbryter i 1964. Frankrike, giljotinens hjemland, avskaffet dødsstraffen tidlig på 1980-tallet. Land i Europas randsoner får ikke engang søke om medlemskap i EU hvis de har åpning for dødsstraff, det var slik den forsvant i Tyrkia. Politikerne har vist vei, mens ”relativt store mindretall” står på et lavere sivilisasjonsnivå.Amnesty har dokumentert at antallet drap ikke går ned i stater som innfører dødsstraff og at det ikke blir flere drap i land som avskaffer den. Henrettelser har ingen avskrekkende effekt. Men Snoen forsvarer også hevnen som begrunnelse. Noen forbrytere har etter hans mening mistet ”retten til sitt eget liv”. Det lyder som et ekko fra 1945.
Selvfølgelig skrev Niels Chr. Brøgger usant. Blodtørsten, også blant liberale og intellektuelle, hadde alt å gjøre med hat og hevn. Derfor forsvant eksekusjonspelotongene igjen da følelsene kjølnet. Mange ønsker Anders Behring Breivik død, men det er et sivilisasjonstegn at så få foreslår at vi skal bryte Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. Han skal dømmes etter våre nåværende humanistiske normer.Antallet mennesker som overgis til offentlig ansatte drapsmenn er en relevant målestokk for sivilisasjonsnivået. Derfor blir dødsstraffen hyppigst brukt i de amerikanske delstatene som lengst kjøpte og solgte mennesker, og som hardest sto imot Martin Luther Kings forsøk på å sikre de svarte alminnelige borgerlige rettigheter. Troy Davis, som sannsynligvis var uskyldig, ble henrettet i Georgia onsdag kveld. Han var svart, i likhet med 35 prosent av de 1226 som er avlivet i amerikanske fengsler mellom 1976 (da straffen ble gjeninnført etter fire års pause) og 2011. De svarte utgjør 13 prosent av befolkningen.
Fem land dominerer statistikken over kjente henrettelser: Kina, Saudi-Arabia, Iran, Sudan – og USA. Vår største allierte henretter mentalt tilbakestående, ungdommer og uskyldige. Jim Pitts, en fremtredende republikaner i delstatsforsamlingen i Texas, har foreslått aldersgrensen for dødsstraff senket til 11 år.Jan Arild Snoen er en av våre fremste eksperter på dette landet hvor du kan være for krig og for dødsstraff og fremdeles kalle deg ”pro life”. Onsdag publiserte han en innsiktsfull kommentar om Rick Perry, uten å nevne de 242 henrettelsene Perry har hatt ansvaret for gjennom sine 10 år som guvernør i Texas. Det var vel ikke viktig nok.
Følg på Twitter.com/svelle
Gråtende demonstranter utenfor fengselet i Georgia hvor Troy Davis ble henrettet onsdag kveld. Nok engang har USA demonstrert sitt sivilisasjons-underskudd, men også i Norge støtter noen ennå dødsstraffen.
Kommentarer