Kommentar: Den lokale elite har istemt et unisont Halleluja til budskapet om kommende ekstremvekst i oljerelatert virksomhet. Alternative ideer om bevisst demping av overtrykket synes dødfødte; Vel begrunnete motforestillinger fra kloke røster preller av. Når maktens tenkemåte på selvsagt vis gjennomsyrer sinnene alle veier, kalles denne kraften gjerne i klassisk samfunnsvitenskap for Den Dominerende Ideologi. En slik bastant overbygning kan lamme nyskapende visjoner og stenge for en fornuftig utvikling av regionen.
Motforestillinger fra kloke røster preller av.
En gang var Rogalendingens kjennemerke hardt arbeid og nøysomhet, med forvalteransvar for Vår Herre. Under skrinne kår ble livskraftige virksomheter reist av ydmyke sjeler. Analysen til en av sosiologiens grunnleggere, Max Weber, kunne passe godt her: Troen gav rettesnor for nitid innsats og nøkkelen til materiell framgang. Det var en forbindelse mellom etikk og økonomi.
Det tradisjonelle Rogaland finnes ikke lengre. Oljehovedstaden snurrer staselig, frigjort fra gamle dagers pietistiske tungsinn. Forvalteransvaret skjer gjennom finanshusene. Stavanger-Sandnes har landets høyeste Porsche-tetthet. I det politisk-økonomiske miljø er troen sterk, nå på vekstens utømmelige velsignelse.
Befolkningen i oljefylket har all grunn til å være stolte over de eventyrlige resultater som er oppnådd, i konstruktivt samarbeid mellom næringsliv og politikk. Det lokale samspill har gitt stor og fortjent uttelling. Den historiske suksessen til den effektive Rogalandsmodellen, fra Arne Rettedals tid til våre dager, forklarer trolig den rådende skepsis mot alternative ideer.
Gårsdagens monolittiske tenkesett holder likevel ikke for framtiden. Nettopp når svære oljefangster innmeldes, kursene stiger, og prognosene for Nord-Jæren er formidable, trengs nye grep for livskvaliteten til folk flest. Prisen for ekstremveksten vil ellers bli for stor.
Sterkere endringstakt kan åpenbart ha positive sider. Globalt tilsig av friske, høykompetente hoder vil gi mer mangfold. Her har Stavanger-regionen gode forutsetninger for å lykkes. Mange blir sikkert enda mer velstående, særlig etter hvert som prisen på egen bolig akselererer. Stigningen blir likevel mest på papiret, gitt at man fortsatt ønsker å leve her, i det som må bli landets dyreste område. Eventuell økonomisk gevinst vil heller neppe oppveie for daglig stress i en uunngåelig RogRyfast-kø.
Ingen vet sikkert hvordan Stavanger-regionen vil framstå om ti-femten år. Tre utviklingslinjer virker likevel sannsynlige: Vi vil få større sosial ulikhet, en svekket offentlig sektor, og et mer sårbart næringsliv.
Den svære invasjonen utenfra av folk og bedrifter vil lede til økt avstand mellom de som har og de som ikke har. Der kapasitetsgrensen snart er nådd, blir det gjerne et nullsumspill om såkalte posisjonelle goder, enten disse nå er bra tomter, naturtilgang eller trygge nabolag. I en slik konkurranse vil overklassen alltid seire. De med små midler vil holdes utenfor boligmarkedet, avskåret fra kritisk kapitaltilgang. Unge og ressurssvake kan vanskelig finne plass i et stadig mer avansert arbeidsliv. Vinnerne, med fine jobber og mye kapital, kan kjøre videre i ytterligere overflod, mens taperne sitter tilbake i grøften.
Internasjonal og egen forskning forteller at befolkningen har tydelige oppfatninger om hva som er legitime økonomiske forskjeller. Overdreven ulikhet gir ofte negative virkninger, slik som svekket solidaritet, mindre tillit og større konflikt gruppene imellom. Kivingen øker og samfunnshelsen trues. Som sosiologen Samuel Stouffer har påpekt: Det er under rask oppgang at misnøyen gjerne blir størst, da mange vil lide forholdstap når de erfarer seg fortrengt og forbigått.
Den oppjagede veksttakten framover vil være drevet av høyproduktive lokomotiver. Med feite lønninger og overlegne betingelser vil disse lokke smarte hoder til seg fra andre felter. Konsekvensen må bli et presset lønnsnivå også i det offentlige. I forlengelsen følger en dårligere og dyrere sektor – ved at man der stadig blir liggende på etterskudd i kampen om nok folk og kompetent arbeidskraft.
Tidligere hadde Stavanger-regionen sterkt fokus på utviklingen av flere bein å stå på, til den dagen da oljen ville være slutt. Bekymring for svak næringsbredde og lite nyskaping synes nå forduftet i sjampanjesmellet fra nye funn og fulle ordrebøker. Men denne vanskelige utfordringen vil ikke forsvinne, i realiteten er den bare utsatt litt. Tørken vil uvegerlig komme, og den kan bli hard for et sterkt ensrettet næringsliv, der mange vanlige bedrifter er presset ut. Oppdreven oljevekst vil slik gjøre regionen mer sårbar for krakk og kriser, farlig utsatt for oljeprisens og eiendomsmarkedes luner.
En bevisst kontrollert oppgang med spredning av aktiviteten kunne sikre jevnere takt og mindre sårbarhet, samt en balanserende reserve i bakhånd til neste generasjon. Den dominerende ideologi i Stavanger-regionen utelukker slike forestillinger. Halleluja-koret av 2012 framstår derfor like begrensende for utsikten til et bedre samfunn som tidligere tiders pietistiske mørkesyn.
"Oppdreven oljevekst vil gjøre regionen mer sårbar for krakk og kriser, farlig utsatt for oljeprisens og eiendomsmarkedes luner," skriver Knud Knudsen.
Kommentarer