Faremo fikk en sjanse, og tok den

KOMMENTAR:

Ingen ansvarlig leder for en politiorganisasjon i et vestlig land kan forbli i stillingen etter terrorangrep som det vi hadde i Norge 22. juli i fjor. Det gjelder selv om de skulle ha sagt og gjort alt riktig før, under og etter angrepet. Janne Kristiansen har selvsagt visst dette og hele tiden gått og grunnet på hvilket tidspunkt hun skulle velge. Hun kunne valgt å gå av etter stortingshøringen i høst, slik hennes beskytter, Knut Storberget, gjorde. Sannsynligvis hadde hun planlagt å vente på rapporten fra 22. julikommisjonen, som helt sikkert vil inneholde kritikk mot både henne og PST.

På mange måter er det en beundringsverdig strategi hun har valgt. Hun har ønsket å være kapteinen som blir med skuta ned. Problemet har vært at den siste ferden har vært preget av så mange klossete formuleringer at forliset heller måtte komme før enn seinere. Den oppsiktsvekkende håndteringen av Aktar Chaudrys (SV) spørsmål om kontakter med Pakistan, var så klønete at det gikk et halvt døgn uten at verken hun eller hennes overordnede forstod hva som skjedde. Heller ikke mediene fikk det med seg i første omgang.

Lars Helle er sjefredaktør i Stavanger Aftenblad.

Justisminister Grete Faremo var ikke sein på labben da det gikk opp for henne hva som hadde skjedd. Hun elsker å vise handlekraft og har lenge ventet på en anledning til å vise det. Å sende ut melding om avgangen midt på natten er klassisk Faremo-dramaturgi.

Det var Faremos forgjenger, Knut Storberget, som selv insisterte på å få Kristiansen inn i stillingen. Hennes bakgrunn var annerledes enn forgjengernes. Først og fremst har hun lang erfaring som strafferettsadvokat og som leder av Forsvarergruppen av 1977, som alltid har stått på for rettssikkerhet og straffedømtes situasjon.

Med denne bakgrunnen skulle hun endelig og definitivt legge de 20 år gamle PST-/POT-traumene døde. Lund-kommisjonen og Mossad-saken avdekket de største skandalene og har sørget for flere sjefsavganger tidligere.

Det var noe av dette Kristiansen forsøkte å formulere da hun kort tid etter 22. juli sa at selv ikke Stasi kunne avslørt Anders Behring Breivik. Hun ønsket å markere at Norge verken har eller vil ha politistatmetoder. Det var edelt, men framføringen og formuleringene var så urutinerte og klønete at selv Storberget må ha blitt satt ut. Det ble nok også Grete Faremo i går, men det varte ikke mange timene.

Når PST nå skal få ny sjef, er det viktig at det letes etter en person som står for de samme rettsstatsprinsippene som Kristiansen, men som har en annen forståelse av PSTs funksjon og en bedre evne til å kommunisere både innad og utad. I en tid med sterke ønsker om å tillate nye politimetoder og der vi så seint som denne uka har fått et innblikk i et alvorlig trusselbilde, trenger vi en person med sterk integritet, som ikke lar seg overmanne av dette bildet.