Kommentar: Potetprester, kaltes de. Prestene som på 1700-tallet brukte prekestolen til å tale varmt for potetens egenskaper til sine feil- og underernærte sognebarn. På den tiden hørte folk på autoritetene og poteten slo bokstavelig talt rot i Norge. Siden har det vært lite opprør mot potetprekener, bortsett fra at vi har eksperimentert litt med ris, spagetti og andre karbohydratrike produkter.
Autoritetene er kommet til kort. Rådene deres har ikke virket.
Potetautoritetene fins fortsatt, men de kalles lege, ernæringsprofessor eller Ingrid Espelid Hovig. De fleste av oss hører på dem og fyller karbolagrene våre i kjent stil, men kostholdsutfordringene er andre nå enn på 1700-tallet. Vi er fortsatt feilernærte, men for øvrig er vi en nasjon av overvektige. Flere hundre tusen sliter med direkte helsefarlig fedme. Parallelt med dette er vi blitt tutet ørene fulle med tradisjonelle råd fra tradisjonelt ernæringshold. Kostholdsguruer og skolemedisinere klarer ikke komme seg opp av potetstappen.
Nå er vi derimot inne i en temmelig frisk og fiberrik debatt. Den har sunne, opprørske trekk og er også et befriende forsøk på utøvelse av pasientmakt. Årsaken er kort og godt at de gamle autoritetene er kommet til kort. Rådene deres har ikke virket. Fedmeproblemene er blitt større, samtidig som den nye generasjonen potetprester med en blanding av oppgitthet og fordømmelse har karakterisert de forskjellige lavkarbodiettene. Dietter som for mange tusen mennesker har resultert i den rene, skjære lykke.
Ekspertene har likevel tviholdt på sine poteter og sine grove brød. Det siste fortjener de selvsagt mye ære for. Loffen er bortimot utryddet fra norske matpakker. Men matpakker med omelett, tomater og avokado – uten brød til – aksepterer de like lite som middag uten poteter.
Derfor har de som går på lavkarbo ikke bare kjempet mot kiloene. De har også kjempet mot fastleger og statsautoriserte matrådgivere. Pasienter og andre gourmeter har for første gang slått tilbake mot eliten. Det er unektelig noe befriende over dette opprøret. Det er også noe befriende over at de ikke har latt seg dupere av intellektuelle som har stilt seg på sidelinjen og uffet seg over alt lavkarbostoffet i mediene. Egentlig er det underlig at ingen av dem har latt seg fascinere av det snevet av folkeopprør som ligger bak.
Her har det vært nyhetsstoff og her har det vært veiledningsstoff det ville vært underslag mot lesere og seere å ikke fortelle om. Det ville også være å legge seg flate for forskermessiaser som sier at kli er den eneste veien til et godt liv. Lavkarbodebatten har også satt søkelys på andre deler av folkehelsen. Fredag i forrige uke kunne vi i Aftenbladets helgemagasin Pluss, lese om leddgiktrammede Irene Haugstad Alvsåker som har fått et bedre liv med lavkarbo, etter over 30 års plager. Det tyder på at ikke bare overvektige feilaktig har vært ledet inn på den smale potetsti.
I tilknytning til saken om Alvsåker, blir det også fra forskerhold uttrykt at når et norsk måltid kan inneholde så mye som 65 prosent karbohydrater, så kan det gi negativ påvirkning på gener som regulerer for betennelsestilstander i kroppen og på gener som er knyttet til både livsstilssykdommer og en rekke andre lidelser, som kreft og demens. Ingen av forskerne sier at lavkarbo er tingen, men det er heller ikke høykarbo. Det er balansen i det norske kostholdet som kan ha vært feil.
Smør og seterrømme er neppe veien til bedre folkehelse. Mye av debatten har vært orientert rundt de ekstremt fettholdige elementene som inngår i noen av lavkarbodiettene. Det fins nemlig mer enn en lavkarbodiett. At overdrevent fettinntak kan føre til alvorlige hjerte- og karsykdommer, må sies å være hevet over enhver tvil.
På samme måte som vi også i årene framover vil bli presentert for nyheter som at rødvin er sunt, vil ikke dette fjerne den kunnskapen vi har om at overdreven bruk av denne drikken kan få ekstremt skadelige følger. Som i forhold til lavkarbo og alt annet er det tillatt for forbrukerne å tenke selv og dimensjonere inntaket av både det ene og det andre. Alle forstår at en flaske rødvin og en bordpakning med smør, er middag med varseltrekant.
Det er god grunn til å tro at lavkarbobølgen vil legge seg og bli erstattet av nye diettråd. Alt slikt går i bølger, men om noen år vil den være tilbake igjen, kanskje under nye navn som Kåre-kuren eller Dagmar-dietten. Eller kanskje Fedon Lindberg gjør come-back?
Perioden med lavkarbo har derfor vært et viktig eksempel på at folk ikke skal finne seg i alt, heller ikke aggressiv opptreden fra kostholdseksperter i fjernsynsdebatter. Her må det for øvrig gjøres et unntak for Ingrid Espelid Hovig, som ikke har vært aggressiv, bare oppgitt.
Den har også ført til en erkjennelse av at overvekt er i ferd med å bli vår nye folkesykdom og at dette ikke kureres med belærende opptreden fra Idrettshøyskolen og universitetssykehusene. Samtidig som vi trenger veiledning om kosthold og trening, trenger vi realisme fra veilederne.
For øvrig er det en ekstrabonus at lavkarbobølgen har gitt folk tilbake smaken på et klassisk produkt som smør. Og her skriver jeg ikke "ekte smør", for enten er det ekte eller så er det ikke smør.
Kommentarer