DE STØRRE BYENE TILTREKKER SEG kapital og arbeidskraft, ofte på bekostning av omkringliggende strøk, og oppnår dermed en konsentrasjon av økonomiske ressurser som både gir dynamiske arbeidsmarkeder, intens konkurranse og kreative miljøer hvor ny kunnskap og innovasjon utvikles. Dette skaper en positiv spiral som ytterligere styrker byenes tiltrekningskraft. For første gang i menneskehetens historie bor nå over halvparten av verdens befolkning i byer, og byene er enda mer dominerende når det gjelder økonomisk aktivitet.

De bedriftene som har satset mest på samarbeid med andre aktører internt i regionen, er ikke mer innovative enn andre bedrifter.

Ifølge PricewaterhouseCoopers sto de 100 største byene for rundt 30 prosent av verdens økonomiske produksjon i 2008. Mellom 2005 og 2009 ble 93 prosent av patentsøknader levert av oppfinnere som bodde i storbyer, og de ti mest innovative byene stod alene for en fjerdedel av søknadene, ifølge en artikkel av Jonathan Rothwell i The New Republic tidligere i år.

Disse storbyenes økonomier blir også stadig tettere sammenvevd. Økonomien i en by som London avhenger i dag vel så mye av utviklingen i Hong-Kong, New York og Paris som av utviklingen i Birmingham, Manchester og Sheffield. Enklere og billigere transport og telekommunikasjon har gjort det mulig å samhandle på tvers av store avstander og har dannet grunnlaget for utviklingen av et globalt bynettverk med tette bånd mellom de største metropolene. Verdensøkonomien utvikler seg dermed til et slags arkipel, hvor byene utgjør øyer av stadig mer økonomisk aktivitet, omkranset av store områder med lite vekst, utvikling og innovasjon.

SPØRSMÅLET SOM UMIDDELBART MELDER SEG, ikke minst for et land som Norge, hvor det ikke finnes storbyer i global målestokk, er hva mindre byer og perifere regioner kan gjøre for å beholde konkurranseevnen i en slik kontekst. Velger man å gjøre ingenting, eller sagt på en annen måte, å håpe på at økonomisk aktivitet kommer til å spre seg ut fra de store byene, vil man i det lange løp stagnere. Det er lite empirisk grunnlag for å forvente at byer vil generere betydelig økonomisk vekst utenfor sine egne pendlerbelter. Tvert imot viser de fleste studier det stikk motsatte: Økonomisk vekst i byene har mange steder sammenfalt med stigende fattigdom i rurale strøk. Betydningen av det vi kan kalle tilbakeslagseffekter, ser dermed ut til å være større enn spredningseffekter av byenes økonomiske aktivitet, idet storbyene vil tiltrekke seg kapital og arbeidskraft fra småbyer og landsbygda.

Det er mange eksempler på at [...] at kunnskapsparker eller vekstpoler har endt som katedraler i ørkenen.

Alternativet er å forsøke å skape nok økonomisk dynamisme til å gjøre regionen konkurransedyktig i en mer integrert og globalisert økonomi. For de fleste regioner i vestlige land innebærer dette satsing på utvikling av kunnskap og innovasjon. Her finnes det to ulike tilnærminger: Man kan satse på å fremme utvikling av ny kunnskap og innovasjon gjennom interaksjon mellom lokale aktører, eller man kan forsøke å absorbere og assimilere kunnskap generert andre steder og omskape den til økonomisk aktivitet.

DEN FØRSTE TILNÆRMINGEN har så langt vært mest populær både i Norge og resten av verden. Den finnes i flere varianter, under navn som industrielle distrikter, næringsklynger, regionale innovasjonssystemer eller lærende regioner. Løsningen her er å forsøke å utvikle storbyens kreative miljø i liten skala gjennom å stimulere bedrifter i samme eller relaterte næringer til å samlokalisere seg på mindre områder og derigjennom fostre hyppig interaksjon mellom dem og med forskningsmiljøer og myndigheter i regionen, slik at kunnskap og nye ideer kan flyte hurtigere mellom aktørene.

Det er imidlertid mange eksempler på at slik politikk har gitt begrensede resultater og at kunnskapsparker eller vekstpoler har endt som katedraler i ørkenen. Dette har både økonomiske og institusjonelle årsaker. Fra et økonomisk perspektiv ser storbyenes skalafortrinn ut til å være for store til at de enkelt kan overvinnes ved å stimulere til økt samhandling mellom aktørene i mindre regioner. Fra et mer institusjonelt perspektiv ser det også ut til at stadig tettere nettverk mellom bedrifter i små regioner kan føre til innlåsingsproblemer ved at den samme kunnskapen og de samme ideene sirkulerer i relativt lukkede miljøer og forhindrer ny kunnskap fra å slippe inn.

DEN ANDRE TILNÆRMINGEN er å stimulere til interaksjon med omverdenen gjennom å bygge broer til kunnskapsprodusenter andre steder i verden. Bedrifter og enkeltpersoner i regionen kan dermed eksponeres for ny kunnskap og ideer som blir utviklet utenfor det lokale systemet. Denne typen politikk er rett nok vanskeligere å implementere, mer kostbar og mer usikker enn mer tradisjonell klyngepolitikk. Dersom den gjøres riktig, kan den imidlertid også vise seg å gi betydelig bedre resultater, ettersom man unngår en del av de strukturelle økonomiske og institusjonelle problemene diskutert over.

DATA FRA EN UNDERSØKELSE av 1600 bedrifter i de fem største byregionene i Norge viser at de bedriftene som har satset mest på samarbeid med andre aktører internt i regionen, ikke er mer innovative enn andre bedrifter. Bedrifter med mange og tette koblinger til partnere i utlandet er derimot betydelig mer innovative, både når det gjelder produkt- og prosessinnovasjoner, radikale så vel som inkrementelle (mindre, trinnvis utvikling; red. anm.). Selv om denne typen samarbeid er mer kostbart både å utvikle og vedlikeholde enn samarbeid internt i regionen, har det gitt bedre resultater for de involverte bedriftene og derigjennom også for regionens økonomiske utvikling.

(Denne kronikken er skrevet for Aftenbladet i samband med Forskningsdagene 2012, 19.–30 september.)

Les også: Teologien globaliseres og flyter
Les også: Kjemi – vårt liv, vår framtid
Les også: Arrangementene i Rogaland