Om toleranse og trygghet

KOMMENTAR: For et par uker siden hadde Rune Mjølhus en kommentar i denne spalten der han tok til orde for å bekjempe intoleranse og ekstremisme med kunnskap. Kunnskapen han fremhevet, var ikke kunnskap om mangfoldet i verden, men kunnskap om egen tro: «Om jeg vet hva jeg tror på, så vil ikke andre religioner fortone seg som fiender … Da vil jeg ikke la meg lede på avveie av ekstreme avskygninger av kristendommen …»

Historien er full av eksempler på at trygg tro er et spinkelt vern mot fanatisme.

Trygghet på egen tro skulle altså gi økt åpenhet. Mjølhus sa ingenting om oss som ikke har noen tro å bli tryggere på. Jeg vil anta at han går ut fra at mer kristendomskunnskap vil være gunstig også her. Ja, kanskje forutsetter han at også vi vil bli en del av troende fellesskap bare vi setter oss litt bedre inn i tingene.

Det ligger jo en forbløffende optimisme i overbevisningen om at bare vi har kunnskap nok, vil det kristne «vi» forenes i åpenhet og toleranse. Tanken har røtter hos Platon: «Den som vet det rette, gjør det rette», sa han, og trakk dermed en rett linje fra innsikt til gode gjerninger. Paulus var mer usikker: «… jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Det skulle være unødvendig å minne om at det var Platon som var idealist.

Platons syn later merkelig nok til å være mer utbredt blant kristne enn Paulus’. I fjor spurte Menighetsfakultetet «fire fedre»: «Hvordan bør barn utrustes for å møte det flerreligiøse samfunn? Hvordan kan toleranse læres?» Det hører med til historien at de fire fedrene slumpet til å være teologer også. De svarte blant annet: «Barn må først og fremst være bevisst sitt eget ståsted», «Jeg tror det er viktig å ha trygghet i sin egen tradisjon …», «Jeg vektlegger å gi dem trygghet i egen identitet og tro» og «Det er foreldres privilegium å gi barna sine det beste av det man tror på». Alle lot altså til å slutte seg til tanken om at en velfundert tro gir økt åpenhet.

Et stykke på vei er denne argumentasjonen forståelig. Trygghetsfølelse gir ofte raushet. Dessuten finnes det mange uttalelser i Bibelen av typen «her er ikke jøde eller greker». Også i Koranen vrimler det av skriftsteder som maner til toleranse: «Si [til jøder og kristne]: ’Vil dere strides med oss om Gud? Han som er vår Herre og deres Herre? Vi skal stå ansvarlig for Ham for det vi gjør, og dere for hva dere gjør.’»

Nå er det bare det at historien er full av eksempler på at trygg tro er et spinkelt vern mot fanatisme. Ta middelalderkorsfarerne, de kristne krigerne som Anders Behring Breivik identifiserte seg med; de var helt sikkert trygge i sin tro. Det samme er de kristne som i dag brenner Koranen i USA, for ikke å snakke om islamistene som synes de har rett til å drepe skandinaviske karikaturtegnere. Mange av de sistenevnte kan trolig Koranen utenat, uten at det gjør dem særlig mer vidsynte.

Eller, la oss ta et mer lokalt eksempel: Få her i landet har vel fordypet seg slik i eget trosgrunnlag som Menigheten Samfundet i Egersund. Det har ikke ført til noen allkristen åpenhet – tvert om er menigheten et resultat av stadige avskallinger fra større forsamlinger. Da humanetikeren Didrik Søderlind besøkte dem i fjor, undret han seg over at det kun var denne lille menigheten i hele verden som skulle ha forstått kristendommen rett. «Ja, er det ikke rart?» sa menighetens representanter. Rart, ja. Men ikke et helt uvanlig selvbilde.

Lukkethet, eller verre, fanatisme, skyldes ikke så mye manglende kunnskap som en følelse av å være under press utenfra. Omvendt kan man godt være tolerant uten å ha så mye tro eller kunnskap. De norske kvinnene jeg kjenner som har giftet seg med muslimske menn, er sekulære sjeler som ikke aner hvorfor vi feirer pinse. Det samme gjelder mennene deres. I ekteskapet fokuserer de ikke på sine ulike religiøse bakgrunner, men på det menneskelige de har felles. Den samme tankegangen ligger bak når Frankrike har bestemt at staten skal være sekulær, og når det i USA heter «Happy Holidays», ikke «Merry Christmas».

I min farmors fotoalbum fantes det et bilde av en svart mann. Det var den første «negeren» som kom til Sandnes, og portrettene ble solgt som suvenirer. Når mannen ikke ville vakt samme oppsikt i dag, er det ikke fordi sandnesgaukene har fått et mer velfundert trosliv, men fordi de har sett mer av verden.

Jeg tviler på om man blir tolerant av å lese og studere, og særlig dersom man konsentrerer seg om én bok eller studerer sitt eget mest. Først når man leser mye forskjellig, lærer man noe om verden – og om kunsten å lese. Men både lesning og egenanalyse er og blir usikre veier til den gode handling. Når vi leser en tekst, finner vi det vi leter etter, og det trenger slett ikke være toleranse. Istedenfor Platon vil jeg anbefale Aristoteles. Han sa: «Den som vil lære det gode, må gjøre det gode.»

I likhet med moral er toleranse først og fremst en praktisk øvelse. Kunnskap om eget ståsted er aldri dumt, men toleransen krever også erfaring med andres. Åpenhet lærer vi når livet tvinger oss ut av studerkammeret, ut av bønnegruppen, ut av menigheten, til en verden full av andre mennesker.