Ordet fanger

Kommentar: Ordet fanger. Når vi skifter vokabular, endrer vi oppfatning. Da politiet og pressen sluttet å omtale vold mot kvinner og barn som "vanlig husbråk", overførte vi litt makt fra den som slo til de som ble slått. Lovgiverne og rettsvesenet tok uvesenet mer alvorlig, og vi vant et lite stykke anstendighet. Ennå blir kvinner banket opp av sine ektemenn, men vi later ikke lenger som det er en del av husholdningen.

Venstres behandling av anklagene fra 17-åringen viser at kampen bærer frukter.

For fem år siden drepte en tilsynelatende vellykket mann i oljebransjen i Stavanger barn og ektefelle, før han tok sitt eget liv. Mens enkelte journalister ennå skrev om "familietragedie", valgte politiet klokt nok å snakke om trippeldrap med etterfølgende selvdrap.

En familietragedie er stoff for memoarer og lavmælte samtaler i lukkete rom. Drap er ingen privatsak. Velger vi å kalle tingene ved deres rette navn, får de som oftest en riktigere behandling.

Andre får oppklare hva som skjedde på Ryfylke Fjordhotell natt til søndag. Men Helge Solum Larsen er siktet for voldtekt. Hvis vi unnlater å devaluere siktelsen ved å kalle den en "sex-skandale", kan vi bruke denne gjennomtriste saken til å disiplinere makten på et område som trenger slik disiplinering.

Britene har mange sex-skandaler, hvor det virkelig skandaløse er pressens evne og vilje til å produsere falske sjokk over lovlig seksualitet mellom voksne mennesker. Voldtekt er noe annet.

I fjor høst ble den amerikanske filosofen Linda Alcoff utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. I forelesningen hvor hun kvitterte for utnevnelsen, sa hun at det er en overforenkling å hevde at voldtekt bare dreier seg om makt, og ikke om sex. Fjerner vi det seksuelle aspektet fra voldtekten, kan vi gjøre situasjonen vanskeligere for ofrene, mente hun.

Alcoff sa, i følge referatet på forskning.no, at "feminister må anerkjenne at de deltar i en kamp om hvordan voldtekt skal forstås, og ikke tro at det finnes en stabil realitet om voldtekt på den ene siden, mens offentlig debatt og rettssystem kjemper om språket på den andre siden".

Hun viste blant annet til at definisjonen av voldtekt er kulturelt betinget: - I Canada defineres voldtekt som sex uten erklært samtykke. Andre steder regnes det ikke som voldtekt med mindre man kan bevise at tvang er blitt brukt.

Alcoff har rett. Derfor bør vi, i vårt valg av vignetter og overskrifter, ikke redusere siktelsen mot Solum Larsen til en sak om et menneske som ikke kunne styre seg i fylla, eller en "sex-skandale" på linje med en utro stortingsrepresentant.

Nettopp fordi språket er en del av praksis – det skaper hva det nevner – kan vi endre uønsket praksis ved å velge bedre ord. Vi påvirker hvordan vår egen kultur tolker begrepet "voldtekt". Ved å snakke mindre om mannens sterke drifter og mer om kvinnens fysiske integritet, mindre om "slikt som skjer" og mer om grensene mot det utillatelige, endrer vi maktforholdet mellom kvinner og menn, mellom unge og godt voksne, mellom de som beundrer makten og de som har den.

Dette er selvfølgelig en politisk kamp, noe feministene for lengst har innsett. Venstres behandling av anklagene fra 17-åringen viser at kampen bærer frukter. Siden Søviknessaken er språket endret. Debatten etter tidligere overgrep i kirke og politikk har flyttet noe makt til den svakeste. Derfor tenkte Venstres ledere klart, selv i krisens første timer.

For to år siden fikk Stortinget oversendt en proposisjon om endringer i Straffeloven. Som de lovet i Soria Moria-erklæringen, foreslo regjeringen hardere straff i voldtektssaker. "Straffnivået må reflektere at voldtekt er en av de mest alvorlige forbrytelsene mot en persons fysiske, psykiske og seksuelle integritet, og vil som oftest ha dyptgripende skadevirkninger og medføre reduksjon i livskvalitet for den som rammes," står det i proposisjonen.

Regjeringen vil først og fremst endre rettsvesenets behandling av de "mildere" voldtektene, de som rammes av bestemmelsene om den som "har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen".

Disse andre grunnene er ofte av psykologisk art. De er knyttet til avhengighet, rangordning og massive mentale overtak. All asymmetrisk seksualitet kan selvfølgelig ikke kriminaliseres. Sjefer forelsker seg i underordnete, og følelsene er gjensidige. Aldersforskjell har aldri vært noe hinder for ekte, respektfull kjærlighet og trygg seksualitet.

Men når alle faktorene samlet forsterker ubalansen; når forskjellene i alder og formell posisjon er svært store, når den svake er ytterligere svekket av rus, og det i tillegg kan bevises at den sterke har bidratt til å ruse den svake, bør retten senke de øvrige beviskravene og la tvilen komme den svakeste part til gode.

Hvis politikere, prester, idrettsledere og andre som fester med ungdom, vet at den unge i utgangspunktet har størst troverdighet i en påfølgende rettssak, vil trangen til å gi dem sprit og ta dem med på rommet, avta. I en slik rettstilstand vil det være nok å dokumentere at det var et svært skjevt maktforhold, at det har vært seksuell kontakt, at den unge var beruset og at den (mye) eldre og mektigere visste det.

Hvis vi bruker et språk som slår fast at en så stor forskjell mellom de involverte gjør all seksuell tilnærming til vold, flyttes ansvaret dit det skal – til den ansvarlige.

 

Følg på twitter.com/svelle