Jeg tror vi gjør klokt i å holde oss med to kjærligheter: Størst av alt er kjærligheten til dine egne, til de få du elsker: foreldrene dine, kjæresten din, barn og barnebarn, noen få nære venner. Men så har vi det Jesus kaller nestekjærlighet, Sigmund Freud Menschenliebe, Einar Gerhardsen solidaritet – en mild forelskelse i menneskene.
Nestekjærlighet gjør oss trygge. Da tåler vi annerledeshet.
Sigurd Evensmo, gudløs sosialist, tror på samspillet mellom disse to kjærlighetene: ”Uten at du kan gi deg selv i kjærlighet til det ene mennesket ved siden av deg, kan du ikke gi deg fullt og helt og sant til menneskene i kampen for andres lykke. Hos det ene mennesket er prøven din.” Jeg tror det er sant. Hvis vi får til denne fusjonen mellom kjærlighet og nestekjærlighet, får vi en kraft som er sterkere enn atomkraft og lykkepiller.
"Følg meg," sier Jesus. Han ønsker at menneskene skal omvende seg og bli kristne. Men samtidig er han glad i forskjellighet. Han har ekte sans for det den engelske rabbineren Jonathan Sacks kaller The Dignity of Difference. Jesus er antirasist og antifundamentalist. Han sier (Luk 6, 37- 38):
”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt.
Fordøm ikke så skal dere ikke bli fordømt.”
Og Jesus gir gjennom Paulus brev til galaterne (3,28) en enda sterkere melding:
”Her er ikke jøde eller greker,
slave eller fri,
mann eller kvinne
dere er alle én i Kristus Jesus”.
Den brasilianske biskopen Dom Helder Camara tolker Jesus klokt og vakkert slik:
”Hvis jeg kunne,
ga jeg hvert barn
et verdenskart,
og, var det mulig,
en lysende globus …
og jeg ville håpe
at barnets blikk åpnet seg
og at dets kjærlighet og omsorg ble vekket
for alle folk,
alle raser,
alle språk,
alle religioner.”
Nestekjærlighet gjør oss trygge. Da tåler vi annerledeshet.
All ondskap oppstår av mangel på kjærlighet, sier Tolstoj. Det gode samfunn oppstår av nestekjærlighet. Kjærlighet er smittsomt. Når kjærlighet blir en epidemi, nærmer vi oss rettferdighet. Nestekjærlighet er velferdssamfunnet grunnmur. Hedningen og anarkisten Jens Bjørneboe anerkjente kristendommen som solidaritetens inspirator: ”Man kan mene om kristendommen hva man vil, men den kan ikke oppheves; den er sådd i oss og har vokst i oss i to årtuseners ubevissthet, den er blitt blod og knokler, syn og hørsel, ansiktsuttrykk og håndbevegelser. Og skulle likheten, friheten og broderskapet engang bli utryddet fra jordens overflate, så vil de fortsette å leve i hjertene – som den uutslukkelige lengsel etter broderlighet. Vi kan håne kristendommen, spotte den, avsky den – den dag vi trekker sløret av den, vil vi gjenkjenne vår ungdoms elskede og vår eneste kjærlighet.”
Det er de fattige, de svake og de enfoldige som får Mesterens respekt og kjærlighet. For å få anerkjennelse hos Jesus, må du tjene andre, ikke bare tjene deg selv. Meldingen er klar (Mark 10, 43-45):
”Den som vil være stor blant dere,
skal være alles tjener,
og den som vil være den fremste
blant dere, skal være alles trell.”
For et par år siden intervjuet presten de tre konfirmantene på Røst. Han spurte: ”Hva er viktigst for at du skal ha det godt i livet?” Svaret sto å lese i Kirkeblad for Værøy og Røst og lød: ”Å bli sett, og godtatt som meg”. Kanskje det viktigste grunnstoff i et godt liv er å se på seg selv som et verdig menneske og oppleve respekt fra andre. Jesus fordeler verdighet på en ny og radikal måte. Han revolusjonerer, det vil si snur opp og ned på de gamle rangstigene. Det er de fattige i ånden som skal arve himmelen, ikke de skriftlærde elitene, ikke professorene. Og det er de saktmodige, ikke Big Brother som skal arve jorden.
Det finnes kun ett menneske på jorden, sier Jesus, og det skal ikke rangeres i frisk eller syk, effektiv eller unyttig, vinner eller taper. Dom Helder Camara belyser klart hvor farlig det er å sortere mennesker:
”Dette opphovnede,
skitne,
svette ansikt,
merket av fall
eller slag,
er det, mon tro
en drukkenbolts ansikt,
en tiggers ansikt,
eller tenk om vi var på Golgata
og skuet Menneskesønnens
hellige ansikt.”
Nestekjærlighet slipper menneskene fri. Max Weber sier at det moderne mennesket har stengt seg inne i Rasjonalitetens jernbur. Her inne rår overtro på forstand, skjema, system, effektivitet, logikk. Så kommer Jesus, den lille røveren, og blir sint på oss når vi bare tenker kostnad/nytte og renter og pensjonssparing (Matt 6, 30 - 34):
”Så lite tro dere har!
Vær altså ikke bekymret og si:
Hva skal vi spise?
Eller: Hva skal vi drikke?
Eller: Hva skal vi kle oss med?
Alt dette er hedningene opptatt av,
men den Far dere har i himmelen,
vet at dere trenger alt dette.
Så vær ikke bekymret for morgendagen,
morgendagen skal bekymre seg for seg selv.”
Og Dom Helder Camara roper i raushetens navn:
”Jeg føler trang til å rope:
”Vær ufornuftig”
og glem i hvert fall ikke
at vågemot er en dyd.”
Og han mobber oss rasjonalister:
”Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest.”
Vi har gull nok, olje nok, velferdsordninger nok, blå resept nok – men nestekjærlighet er den største kapital et land kan ha. Jeg vet ikke hvor stor denne kapitalen er i Norge nå, for den føres ikke opp i bruttonasjonalproduktet. Men vi vet at Jesus gjør nestekjærligheten større, derfor: Kom inn, kom sterkere inn i samfunnet enn du er i dag.
Kommentarer