Skjeggbrødre og plaggsøstres dom over andre

Kommentar: Enten heldekkede kvinner drar rundt på skoler og forteller hvorfor de bruker plagget eller sitter hjemme i sofakroken og skriver innlegg til aviser hvor de klager over manglende respekt og aksept fra storsamfunnet, er de i alle fall synlige. Riktignok er det vanskelig å se forskjell på dem, men med engasjementet har de gitt de heldekkende et ansikt – eller rettere en stemme. Denne klesbruken har fått storsamfunnet til å klø seg i hodet: Hva får disse jentene til å gå rundt i det? For ikke lenge siden ruslet en niqabkledd kvinne rundt i Oslo. Hun jobber for VG. Tenk det! Plagget var riktignok en del av et journalistisk prosjekt, og vedkommende bruker ikke niqab nå, men likevel. Et par timers byvandring med plagget resulterte i en kritisk kommentar. Mens hun brukte sin personlige erfaring og eksempler fra Midtøsten til å konkludere med at heldekkende plagg var kvinnediskriminerende, brukte de religiøst motiverte tolkninger av sin tro på hvorfor det ga dem mer frihet.

Det er ikke bare slik at samfunnet skal forstå dem, de må også forstå samfunnet.

 

Enkelte av disse heldekkede kvinnene har kommet med oppsiktsvekkende uttalelser og vil heretter betegnes som plaggsøstre. Disse er ikke de eneste som får storsamfunnet til å klø seg i hodet. Omtrent samtidig med plaggsøstrene har skjeggbrødrene inntatt rampelyset for alvor. Med skjeggbrødre mener jeg her mennene bak Afghanistan-demonstrasjonen og videoen og deres likesinnede. Disse mennene er svært interessante. Ikke bare fordi de til stadighet holder seg på kanten av loven, men også fordi de demonstrerer mot krig og bedyrer at de er fredelige mennesker, samtidig som de forfekter at religionen deres oppfordrer til krig. Det enkelte av disse skjeggbrødrene og plaggsøstrene har til felles, er tilsynelatende å kunne bedømme hvem som er troende, praktiserende muslimer og hvem som er vantro.

Da noen skrev et innlegg om at ingen religioner oppfordrer til krig, ble vedkommende stemplet som vantro av en skjeggbror. En plaggsøster listet opp en rekke profilerte muslimer og mente de gjorde hennes liv som praktiserende muslim til tortur. Selvfølgelig har ikke alt dette fått stå ubesvart, og det sterkeste skytset tilbake mot noen av dem har vært stempelet "skadedyr". Så mens denne broderlige, barmhjertige, elskverdige og rolige debatten foregår innad i det muslimske miljøet, står storsamfunnet og klør seg i hodet. De prøver seg litt forsiktig: Kanskje kan skjeggbrødrene og plaggsøstrene som ikke liker seg her, finne seg et 'bedre' land å bo i? Men det går tydeligvis ikke an. For Norge er Guds land, så da må de bli her, sier de. Dessuten er mange født her. Storsamfunnet klør seg atter en gang i hodet og snur seg bort.

Normalen i islam har historisk vært kritisk tenkning og middelveien. For skjeggbrødrene og plaggsøstrene spiller ikke dette noen rolle. De ønsker at religionen skal gi svar på alt, til og med små praktiske ting, så de er raske med å stemple dem som avviker fra deres verdensbilde, som vantro. Her skal man ikke tenke eller stille spørsmål, her skal ting gjøres. Og det er egentlig her problemet ligger. For det handler ikke om at skjeggbrødrene og plaggsøstrene skal kunne leve slik de ønsker, det handler også om at alle andre også skal kunne leve slik de selv ønsker. For dem finnes bare én islam. Det kan jeg være enig i, men det finnes ulike tolkninger og tilnærminger til religionen.

Denne mangelen på nyanse er også grunnen til at de støtter krefter som Taliban. De klarer ikke å se at Taliban har styrt Afghanistan og har gjort mye urett – det jeg vil kalle for uislamsk – mot sitt eget folk. For dem er Vesten et stort monster som gjør urett mot muslimer rundt omkring i verden, og stort sett har skylden i alt som er galt i den muslimske verden. De klarer ikke å skylde på "sine egne". Basert på denne tankegangen kan man derfor ikke samarbeide med samfunnet, og de som gjør det, er murtad, frafalne.

De heteste debattene foregår likevel på sosiale medier, og man trenger ikke å erte på seg noen for at det oppstår hete diskusjoner. Det er nok å legge ut en lenke med et spørsmål, for så å bli møtt med koranvers og hadith i hytt og pine, ordbruk som «fear Allah» og det mer ytterliggående murtad.

Derfor er jeg glad for at disse nå også engasjerer seg gjennom å skrive innlegg og delta i debatter. Men det er ikke bare slik at samfunnet skal forstå dem, de må også forstå samfunnet. Og i den prosessen vil de forhåpentligvis finne ut at det går an å samarbeide på tvers av religioner og kulturer uten å måtte selge sjelen sin til djevelen.