FOTO: Scanpix
Nordmenn er mer alene sammen.
AV: tommas torgersen skretting
Kommentar: Far spiller"besøk" og virker ganske fornøyd. Han fikk nettopp lagt ø-en på en triple letter, koblet seg på et etablert ord, samtidig med at en av bokstavene treffer en double word. Når han spiller over 30 poeng kan han ikke klage. Over 20 er akseptabelt. Han har etablert dette som en slags regel for seg selv. Han er fullt klar over at det er patetisk å etablere en slik regel for seg selv.
Man kan ikke henge seg opp i fortiden.
Det er så mye som er patetisk og så mye man er fullt klar over her i verden. Datter sitter ved siden av far i sofaen med Mac-en. I sidesynet registrerer han at fingrene går slik de gjerne gjør når hun har postet et nytt bilde på Facebook og straks mottar overstrømmende respons fra alle vennene, som selvsagt også sitter slik med maskiner, respons hun nå takker omlag 34 for personlig. At det likevel er mange flere kommentarer under bildet, skyldes det sosiale samspillet mellom 13-14-åringer. De fleste jentene elsker hverandre så masse, men anvender likevel en gradering over en, to eller tre hjerter. Guttene parodierer gjerne denne grenseløse, digitale patosen. Jentene svarer så på ertingen med lett tilgjort irritasjon.
Erfaringsmessig bør dette holde henne okkupert i noen minutter til. Far bruker datters ipad. Hun sparte til den, men manglet 500 kroner. Far bidro med dette beløpet, mot at han fikk låne lesebrettet en gang i blant. Denne avtalen ble inngått før Wordfeud og var en god ordning for datter. Nå er det en sykt god ordning for datter, "sykt" er et bra ord fordi y-en gir åtte poeng og k-en gir tre. I praksis innebærer den at hun når som helst kan kreve ipad-en. Far eier klart mest i Mac-en, og kan nok komme til å prøve seg med dypt patetiske "da tar jeg Mac-en", men han er fullt klar over at det ikke kommer til å nytte. Far har ikke fått til å legge Wordfeud inn på Mac-en og det vet datter. Maktbalansen er helt på trynet.
Datter har sikkert ti spill gående med sine venner, mens far i høyden spiller samtidig mot en bror, en kollega og en god venn fra studietiden. Tar hun først ipad-en, er det lenge til han får den igjen. Det er forresten ikke sikkert han spiller mot en god venn fra studietiden. Det virket som om god venn fra studietiden ble litt irritert da far la "væta" og fikk bra med poeng for det. De var blitt enige om å styre unna konstruerte ord. God venn fra studietiden ba om en forklaring på chat-en. Fuktighet, noe bløtt i bestemt form. Væta, svarte far litt overrasket. Årene går. God venn fra studietiden ville nok foretrukket det mer konservative "væten", svarer han. Alt i orden. Men det var likevel som om det ble hengende en viss misstemning igjen i spillet.
Mor prøver visst å fortelle noe fra sin arbeidsdag. Men siden hun selv ser litt på et svensk matprogram, tror han ikke at det vil komme kritikk over at han virker fraværende med det første. Men trygg er han ikke. I venstre sideblikk: ipad-en. I høyre: Datter. Den eneste han har god kontroll på er sønn. Han spiller Fifa Manager i kjellerstua.
Far nikker til det som blir sagt.
De siste 20 årene har nordmenn blitt en time og tre kvarter mer alene per døgn. Menn er en halv time mer alene enn kvinner. Dette viser den ferske tidsbrukundersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå. Vi bruker mer og mer tid på tv-titting, data og spill – mindre og mindre på sosialt samvær. I aldersgruppen 16-24 år har tiden man bruker på å være sammen med andre sunket fra 2,02 timer i 1970 til 1,30 timer i døgnet i 2010. Men dette må leses, for dem som fremdeles drive med det, lesingen særlig blant unge gutter stuper, dette må forstås som sosialt samvær som hovedaktivitet. Det sosiale samværet som biaktivitet har faktisk økt. Mer og mer er vi sammen med andre mens vi utfører andre "viktigere" aktiviteter. Anførselstegnene er ikke våre, de tilhører interessant nok statistikeren som har oppsummert funnene. Vedkommende byråkrat har lagt dem igjen i teksten som et subtilt stikk til samtiden: Sosialt samvær som biaktivitet er i ferd med å danke ut sosialt samvær som hovedaktivitet.
Hva betyr det?
Det betyr for eksempel at folk har sluttet å gå på besøk. Færre besøker slektninger, naboer og venner, og færre har samtaler med hverandre, viser statistikken. Det var vel på 1970-tallet at man gikk på besøk. At man tok bussen sammen med mormor og matet duene i Parken med peanøtter, noe de likte skremmende godt, måkene også, de angrep omtrent maten, før man tok enda en buss over en stor bro og brått befant man seg omtrent i en annen verden. Det var sommer og tanten som bodde her satt fram rød saft med isklumper. Man fikk svale seg i hammocken i hagen. Man dinglet med beina, eller noe, mens de voksne snakket, lenge.
Og slik sitter far og drømmer seg bort. Man får anta at det er fort gjort når man befinner seg i et teknologisk spenningsfelt av dulgte forventninger og komplisert eierstruktur, der man mest av alt lurer på hvordan kollegaen svarer på ordet "besøk". Mac-er og iphoner og ipad-er og flatskjermer og Fifa Manager, det er noe patetisk over hele opplegget, dette er man fullt klar over. I hvert fall noe litt tRist. Men det er altså den veien det går. Man kan ikke henge seg opp i fortiden.
I forhold til lengden er det ikke rare uttellingen for ordet "nostalgi".
Tommas Skretting er journalist i Aftenbladet.
Kommentarer