Nå er ikke oljemakt noe nytt: Etter Yom Kippur-krigen i 1973 satte de oljeproduserende araberlandene en alvorlig støkk i den vestlige verden ved å boikotte landene som støttet Israel. Det sendte oljeprisen i været og skapte en internasjonal krisestemning.
På den andre siden: Behovet for å kontrollere og sikre oljetilførselen er en viktig del av bakgrunnen for USAs bruk av makt i dag. Med andre ord: Makten går begge veier.
Selvsagt har også Norge internasjonal innflytelse som stor eksportør av olje og gass - og nå også fordi vi har et statlig oljefond som hører til de store investorer i internasjonal økonomi. Men i likhet med andre olje- og gassprodusenter som Saudi-Arabia, Venezuela og Russland, som også er blitt styrket av høye olje- og gasspriser, er vi samtidig avhengig av en stabil verdensøkonomi hvor oljen og gassen blir etterspurt.
Jo, maktforholdene i verden forandrer seg, men ikke primært fordi oljeprisen er høy. Det viktigste nye er framveksten av makter som for et tiår eller to siden var å regne som perifere: Kina, India, Brasil, Mexico, Sør-Afrika.
USA er stadig verdens suverent sterkeste makt og vil være det lenge ennå. Men supermakten utfordres i stadig høyere grad av andre. Denne prosessen blir ikke svekket etter krigene i Irak og Afghanistan, som ikke bare har demonstrert USAs evne og vilje til å bruke makt, men også supermaktens klare begrensninger. Den nye finanskrisen kan trekke i samme retning.
Framfor alt viser krisen hvor avhengige de ulike deler av verden er blitt av hverandre i den globale økonomien, hvor hurtig endringer kan skje, og hvor nødvendig det er å skape institusjoner og virkemidler som kan regulere og stabilisere forholdene. Da blir det nødvendig å inkludere «nye» makter.
Vi ser da også klare tegn på erkjennelse hos de «gamle» maktene av disse store geopolitiske endringene. Til finanstoppmøtet i USA neste måned er ikke bare de tradisjonelle stormaktene invitert, men også land som Kina, India, Brasil, Mexico og Sør-Afrika. I dette selskapet er Norge stadig ingen stormakt.
Endringene i maktforholdene må snart gjenspeiles i globale institusjoner som FN, Verdensbanken og IMF. Denne prosessen byr på store utfordringer, ikke minst for den nye amerikanske presidenten som snart velges.
Kommentarer