Hvor farlig er trusselen fra Iran?

Kommentar: Tanken, ofte forklart av Israels forsvarsminister Ehud Barak, er at Iran snart kommer til å ha nok kjernefysisk kapasitet til at Israel ikke ville være i stand til å rette et ødeleggende slag mot landets atomprogram.

Er det sannsynlig at det iranske regimet – selv om det skulle klare å skaffe seg en enkel atombombe om noen få år – kommer til å angripe først?

I virkeligheten er dette ikke noe nytt strategisk begrep i det hele tatt, selv om de konkrete omstendighetene er ferske. Nasjoner har ofte trodd at de sto overfor et handlingsvindu som var i ferd med å lukke seg, og nesten alltid har en slik tankegang ført til katastrofe. Det mest kjente eksemplet var Tysklands avgjørelse om å starte det som ble til første verdenskrig. Den tyske generalstaben trodde at Russland – erkefienden – rustet seg opp igjen i en skala som snart ville nøytralisere Tysklands overlegne militære styrke. Tyskerne trodde at Russland innen to år – i 1916 – ville ha en betydelig, og kanskje uslåelig, strategisk fordel.

Som et resultat bestemte Tyskland seg for å handle da bråket begynte på Balkan i juni 1914. For å forhindre at Russland gikk inn i en "immunitetssone" invaderte Tyskland Frankrike, Russlands viktigste allierte, og Belgia, noe som tvang Storbritannia inn i krigen. Slik startet en tofronts europeisk konflikt som varte i fire år og resulterte i mer enn 37 millioner drepte og sårede.

Nå antyder jeg ikke at et israelsk angrep på Iran ville få noe i nærheten av slike konsekvenser. Men jeg mener at det er svært korttenkt å basere en større avgjørelse – å gå til krig – på smale tekniske hensyn som sårbarhetsvinduer. Mange i Washington i mars 2003 insisterte på at vi ikke kunne vente på at atominspektørene gjorde seg ferdige med arbeidet sitt i Irak, fordi vi sto overfor et vindu som var i ferd med å lukkes: Været ville bli for varmt i juni og juli til å sende inn amerikanske styrker. Vi skyndte oss inn i en dårlig planlagt militær invasjon og okkupasjon, hvor soldater måtte fortsette å føre krig i ni lange og svært varme år.

Israelske representanter framholder at vi amerikanere ikke kan forstå frykten deres, at Iran er en eksistensiell trussel for dem. Men vi kan faktisk forstå det, fordi vi har gått gjennom en ganske liknende erfaring selv. Etter den andre verdenskrig, etter hvert som Sovjetunionen nærmet seg en kjernefysisk kapasitet, ble USA grepet av en panikk som varte i årevis. Alt Israel sier om Iran nå, sa vi om Sovjetunionen den gangen. Vi så landet som et radikalt, revolusjonært regime som var imot alle verdier vi holdt høyt, og at det var fast bestemt på å styrte regjeringer i den vestlige verden for å etablere en global kommunisme. Vi så Moskva som en irrasjonell og aggressiv makt uten den ringeste aktelse for menneskeliv.

Akkurat som Israel nå åpent overveier et forkjøpsangrep på Iran, var det mange i Vesten som talte for slike angrep mot Moskva på slutten av 1940-tallet. For å få en følelse av stemningen den gangen kan man for eksempel lese hva Harold Nicolson, en av de kjøligste og mest nøkterne britiske diplomatene i sin generasjon, førte inn i sin dagbok 29. november 1948: "Det stemmer sannsynligvis at Russland forbereder seg til det endelige slaget om verdensherredømme, og at det så snart det har nok bomber, kommer til å ødelegge Vest-Europa, okkupere Asia og gå inn i en endelig dødskamp med Amerika. Hvis det skjer, og vi blir utslettet, kommer de som overlever i New Zealand til å si at vi var gale som ikke forhindret dette."

I en tale på marineverftet i Boston i august 1959 hevdet marineminister Francis Matthews at USA ved å være "en som setter en angrepskrig i gang" bli "den første som angriper for fredens sak".

Men når alt kommer til alt, ble både de globale revolusjonære i Moskva, de gale autokratene i Pyongyang og det terrorist-støttende militæret i Pakistan avskrekket av den gjensidige frykten for ødeleggelse. Selv om det iranske regimet ofte blir kalt sprøtt, har det gjort mye mindre for å fortjene betegnelsen enn hva et regime som Maos Kina gjorde. Det siste tiåret har det vært tusenvis av selvmordsangep utført av saudiere, egyptere, libanesere, palestinere og pakistanere, men ikke et eneste selvmordsangrep utført av en iraner. Er det sannsynlig at det iranske regimet – selv om det skulle klare å skaffe seg en enkel atombombe om noen få år – kommer til å angripe først?

"Israel står endelig overfor den samme typen valg som USA og Storbritannia sto overfor for mer enn 60 år siden," sier Gideon Rose, redaktøren for tidsskriftet Foreign Affairs. "Forhåpentlig vil israelerne også erkjenne at absolutt sikkerhet er umulig å oppnå i atomalderen, og at om fiendenes atomprogram ikke kan forsinkes eller avbrytes, er avskrekking mindre katastrofalt enn forkjøpskrig."

 

comments@fareedzakaria.com

Washington Post Writers Group