Når Israels ambassadør i Washington sier at forholdet mellom Israel og USA nå er på sitt verste siden 1975, skjønner vi at det som skjedde under visepresident Joe Bidens besøk i Israel i forrige uke, var mer enn en forbigående episode.
Det som skjedde i 1975, var at daværende utenriksminister Henry Kissinger krevde at Israel trakk seg delvis ut av Sinaihalvøya, som israelerne hadde erobret fra Egypt under seksdagerskrigen i 1967. Etter Camp David-avtalen med Egypt i 1978 trakk de seg helt ut av Sinai.
Hvor alvorlig krisen er nå, framgår også av språkbruken til utenriksminister Hillary Clinton og president Obamas nære rådgiver David Axelrod, som begge brukte betegnelsen «fornærmelse» om det Biden ble utsatt for i Jerusalem. Det er sterke ord i det diplomatiske språk.
Den amerikanske irritasjonen over regjeringen til Benjamin Netanyahu må ha bygd seg opp over lengre tid. Barack Obama erklærte jo straks han tiltrådte at han ville engasjere seg sterkt for en løsning på den israelsk-palestinske konflikten, som er et alvorlig hinder mot enhver annen utvikling i Midtøsten og et mer positivt forhold mellom USA og den muslimske verden.
Men da Obama støttet palestinernes krav om full stans i byggevirksomheten i de jødiske bosettingene på Vestbredden, satte Netanyahu seg på bakbeina, og Obama ga etter.
Når Netanyahu nå igjen viser seg ikke å ha noe annet å tilby enn rene provokasjoner, er Obama nødt til å reagere.
Spørsmålet er hvordan han følger dette opp. Skal han ha troverdighet, må han la handling følge ord og tvinge fram en endring av den israelske politikken.
Lett blir det ikke, blant annet fordi det er kongressvalg til høsten og den proisraelske lobbyen i USA er i full aktivitet. Men amerikanernes støtte til alt hva den israelske regjeringen måtte foreta seg, er for nedadgående. Det kan gi en åpning for Obama.
I sak har israelerne ført en nokså konsekvent politikk angående Jerusalem, som de ikke vil dele igjen. De vil ikke gi fra seg Øst-Jerusalem. Men de vet også at Jerusalem-spørsmålet må bli sentralt i eventuelle fredsforhandlinger. Derfor virker den stadige utbyggingen av jødiske bosettinger i Øst-Jerusalem så provoserende.
Også amerikanerne må være i dyp tvil om Netanyahu i det hele tatt ønsker noen fredsløsning som innebærer en uavhengig palestinsk stat. Men hva er alternativet til en tostatsløsning? Et Stor-Israel hvor de palestinske araberne om en tid vil være i flertall? I så fall blir det umulig å opprettholde en stat som både er jødisk og demokratisk. Dette så tidligere statsminister Ariel Sharon. Det virker det ikke som Netanyahu gjør. «Netanyahus regjering er i ferd med å bli en strategisk trussel, skriver den israelske avisen Ha'aretz i en lederartikkel. Det er sterke, men veloverveide ord.
Skal Obama tvinge fram en endring, bør han gjøre det nå.
Kommentarer