Militær slankekur

Det er riktignok litt uvanlig å varsle tidspunktet for tilbaketrekning og krigsslutt så tydelig, slik kritikerne hevder. Det gir jo fienden god tid til å forberede et forsøk på å overta makten når motstanderne drar. Samtidig er krigen i Afghanistan av en slik karakter at den aldri kan vinnes militært. Taliban forsvinner ikke i overskuelig framtid. Dessuten legger en slik tidsplan et press på Afghanistans egne myndigheter for å overta ansvaret for landets sikkerhet selv, og på Nato for å bistå dem i forberedelsene til dette. Den prosessen er allerede godt i gang, og afghanske styrker har overtatt hovedansvaret for sikkerheten i store deler av landet. Det er umulig å vite hva som skjer i Afghanistan etter at Nato er ute, men det finnes ingen gode, alternative løsninger.

Derimot er det flere andre, gode grunner for USA og Nato til å forlate Afghanistan. Amerikanerne er trøtte av krigene, og president Obama har løfter å holde og et valg å vinne til høsten. Dessuten – og det er ikke minst viktig i disse krisetider: Det er dyrt å føre krig, og både i USA og Europa må det spinkes og spares og kuttes i budsjetter, også forsvarets. Det betyr ikke bare at Nato vil avslutte krigen i Afghanistan, men sannsynligvis også at alliansen vil nøle i det lengste med å engasjere seg i noen nye konflikter på en god stund. Verken Irak eller Afghanistan frister til gjentagelse, og tilfellet Libya var litt for spesielt til å kunne gjentas andre steder.

Først og fremst tvinger økonomien nå Nato til å legge om forsvaret i retning av noe mindre – et slankere, men mer effektivt militærapparat. Det betyr mer automatisering, for eksempel ved bruk av ubemannede, fjernstyrte droner istedenfor fly. Det betyr også et tettere samarbeid medlemslandene imellom om innkjøp og bruk av våpen og utstyr, og ved øvelser og operasjoner.

Dette kalles "smart defence", det nye motebegrepet i Nato. Spørsmålet er om det blir smart nok til å forhindre en svekking av beredskapen. Vi må også få en diskusjon om hvor beredskapen trengs mest. USA trekker ut styrker fra Europa og setter større ressurser inn i Asia, blant annet for å demme opp for Kinas voksende makt. Da er det logisk at Europa – militært sett – bryr seg mer om Europa, og mindre om andre deler av verden.