HVPU-reformen fra 1991, ansvarsreformen som den også ble kalt, innebar framfor alt at de store institusjonene ble nedlagt, og at ansvaret for psykisk funksjonshemmede ble overført til hjemkommunene. 20 år senere er et samlet Storting bekymret over utviklingen, særlig på boligsiden. Kommunene bygger nå bofellesskap som i størrelse minner mer om institusjoner enn om individuelle hjem.
Samtidig er tildelingsreglene i kommunen gjerne slik at den som står for tur, får den første, og noen ganger verste, boligen som er ledig. Verste, fordi det ikke i sterk nok grad blir gjort individuelle vurderinger av hvem som faktisk har godt av å bo i samme fellesskap eller kollektiv. Dette begrunnes gjerne organisatorisk, det er greiest for kommunen å gjøre det sånn. Aller mest handler det selvsagt om økonomi. Små fellesskap der nivået og omfang av hjelpetjenester beregnes på bakgrunn av varierende individuelle behov er mye mer kostbart enn å samle mange i et stort fellesskap med fast bemanning.
Stortinget har valgt å sette ned et utvalg som skal gå gjennom ulike sider ved ansvarsreformen. I vedtaket som ligger til grunn for dette, uttrykkes det bekymring over en utvikling som ser ut til å sette kommuneøkonomi foran lovens bestemmelser om å ivareta også de psykisk funksjonshemmedes individuelle rettigheter.
Psykisk funksjonshemmede er et vidt begrep. Denne gruppen teller mennesker som klarer det aller meste på egen hånd, men også mange som må ha hjelp til nesten alt. Noen er i tillegg utagerende og aggressive, mens andre i utgangspunktet er harmoniske og godtfungerende. Når kommunene bygger store bofellesskap der disse gruppene blandes, er det nærliggende å bruke ord som offentlig overgrep.
Noen foreldre i Sandnes ønsker å få etablert et bofellesskap der barna deres som kjenner hverandre og er trygge på hverandre, kan bo sammen. Det er et initiativ som er i tråd med HVPU-reformens intensjon. Det er også i tråd med Stortingets klart uttrykte mening på tampen av fjoråret der kommunepolitikerne blir minnet på at bokollektiv ikke bør romme flere enn to til fem boenheter.
Graden av selvbestemmelse har stor betydning for den enkeltes livskvalitet. Det er derfor en klar sammenheng mellom boforhold og livskvalitet. Forskning viser også at muligheten for inkludering og deltakelse i arbeidslivet har en sammenheng med hvordan den psykisk utviklingshemmede bor.
Foreldrene til disse ungdommene møter motbør i arbeidet med å skaffe dem en felles bolig. Foran f.v. Thomas Trones Haukali, Gerd Anne Eltervåg, Ingeborg Apeland. Bak f.v. Kristian Høyland Jensen, Benedikte Larsen og Jørgen Raugstad, og bak treet gjemmer Morten Henne seg.
Kommentarer