• Johan Borgen var en av de store kåsørene, som gjorde de få minuttene om morgenen til en høytidsstund, spesielt for dem som satte pris på velslepne riksmålsinfamiteter.

    FOTO: Scanpix

Som dagene gikk

I går hadde jeg en historisk anledning til å formulere noen "famous last words". Oppgaven ble for overveldende, det endte med et stakkarslig "takk for følget".

Torkjell Berulfsen ringte i fjor høst. Kunne jeg tenke meg holde to morgenkåserier i måneden? Det kunne jeg ikke. Den som har innsett at naturen har utstyrt ham med radioutseende og avisrøst, styrer unna kringkasting så ofte det lar seg gjøre. Men Torkjell Berulfsen lar seg ikke så lett avvise. Vi snakker tross alt om en mann som fikk overtalt NRK-ledelsen til å sende ham verden rundt for å drikke lokalt brennevin.

Den dagen de fikk mitt fjerde bidrag, vedtok NRK å legge ned hele Morgenkåseriet, etter 44 år. Det er vanskelig ikke å ta slikt personlig.

Rent kalendariske tilfeldigheter førte i tillegg til at det ble jeg som holdt det siste kåseriet, klokken 07.25 i går. NRK så ingen grunn til å holde noen pressekonferanse i etterkant. Morgenkåseriene gikk tross alt på den kanalen bare 5 prosent av dere lytter til. Men siden det nå uansett var et bitte lite stykke norsk radiohistorie, gjengir jeg frimodig hva jeg sa:

"Som dagene går. Sekstiåtterne er i ferd med å pensjonere seg. AKP tar AFP og lurer på hvor tiden ble av. De skulle revolusjonere samfunnet, men endte med å administrere det. Albania søker medlemskap i EU og Kina… ja, vi vet jo alle hvordan det gikk med Kina."

Litt må det vel ryddes etter tidenes mest selvbevisste generasjon, de som ble unnfanget i fredsrus og vokste opp mens Einar Gerhardsen bygde landet. Men kanskje tar NRKs ledelse litt hardt i når også Morgenkåseriet kastes på historiens skraphaug. Riktignok ble det første Morgenkåseriet sendt nettopp i 1968, men de fire minuttene var vel aldri en sentral del av verdensrevolusjonen.

"For første gang, for første gang. Det giver mang en småting rang", skrev Henrik Wergeland, en tidlig utgave av Jon Michelet. Og han fortsatte: "Den varer kort, – kun i sekunden. Den er forbi, når den er runden". Og nå er den altså runden. Dette er det aller siste Morgenkåseriet, og det kjennes som en helt spesiell – og totalt ufortjent – ære, å få være den som slukker lyset etter kåsører som Ivar Eskeland, Johan Borgen, Ebba Haslund og Arthur Klæbo.

For ikke å snakke om Oluf Turtumøygard. Navnet hans var som et en norskdomsfanfare, stemmen hans som et folkeeventyr. Han var lærer og skolestyrer, aktiv i 4H, frilyndte ungdomslag, mållag, historielag og avholdslag. Han var alle norske motkulturer i én pakke. Og han var morsom. Etter fire minutter med hans gudbrandsdalsvidd gikk jeg til nynorskundervisningen med noe som kunne minne om entusiasme.

Slik var morgenkåseriet. Som dagene gikk fikk vi den ene morgenen riksmålskynismer fra Johan Borgen. Det var han som i sin tid i Dagbladet foreslo at en melding om at en gutt var blitt drept da broren falt ut av vinduet i fjerde etasje og slo ham i hjel, skulle utstyres med overskriften: Det er av sine egne man skal ha det.

Den neste dagen fylte Ivar Eskeland eteren med nynorske sarkasmer, og som alle vet er nynorsk sarkasmenes urspråk. Ivar Eskeland kunne få en dagligdags fiskerimelding om fire hundre hektoliter mussa på stampen til å høres ut som en dyp sjikane av livet på Frogner. Bare han åpnet munnen drev by og land lenger fra hverandre.

Morgenkåseriet har vel ikke vært folkets røst, men det har vært et daglig lite påfyll utenfra til den samlete NRK-visdommen. Lytterne har aldri vært helt trygge på hva de fikk fem på halv åtte. Den ene dagen kunne det være en komprimert utgave av Verdibørsen med dype ord om hvor viktig det er at spede spira lyt få stå. Den neste dagen kunne Per Inge Torkelsen foreslå at alle gamle og alle idrettsfolk ble vippet utenfor et tilstrekkelig høyt stup.

Nå skal det spares. Kringkastingssjefen, som har en akkurat så tung jobb som han ser ut, klarer ikke å betale både for orgasmekurset i fjernsyn og fire minutter med det motsatte i radio. Og siden VG bare unntaksvis skriver åtte sider om et morgenkåseri, var det ikke særlig tvil om hva som måtte ut.

Jeg burde selvfølgelig avrundet 43 års radiohistorie med noen originale og gripende ord som kunne hugges i stein og legges ved bysten av Erik Bye nedenfor radiohuset på Marienlyst, men jeg gjør som alle kåsører i nød, og siterer Henrik Ibsen: "De siste gjester vi fulgte til grinden, farvelets rester tok nattevinden".

På vegne av alle som fikk lov til å være en del av morgenene deres: "Takk for følget."

Slik sluttet det altså, i tafatthet. Mer var det kanskje heller ikke verdt, tidsånden tatt i betraktning. Olaug Nilssen skriver at Facebookgruppen "Ja til morgenkåseriet" har fått 692 tilhengere, for det meste journalister, lærere og bokhandlere. Ikke akkurat noen folkebevegelse. Olaug Nilssen ville gjerne kjempe for Morgenkåseriet, men må betuttet konkludere: - Med tanke på at Facebook-gruppa "vi ønsker Jul i skomakergata tilbake på norsk fjernsyn" har 26.659 medlemmer og at Facebook-gruppa "Gi oss Drømmehagen tilbake" har 21.333 medlemmer, utan at nokon av dei oppnådde det dei kjempa for, tvilar eg vel på at vi når fram til nrk-leiinga med vår vesle knyttneve.

Tvilen er på sin plass. Kanskje vi heller skal løfte våre små never som en hyllest til at P2 i går formiddag brukte fire og en halv time på å hjelpe nordmenn til å forstå krisen i Europa? Og som en takk for at Radioselskapet, Fakta på fredag, Verdibørsen, Spillerom, Studio Sokrates, Radiofront, Kurér, Jungeltelegrafen, Kunstreisen og Bluesasylet får fortsette.

Som dagene går er P2 fremdeles så god en kanal at vi neppe har fortjent den.

Følg på twitter.com/svelle

Les også

Kjære debattant, vi vil gjerne ha engasjement, argumenter og dine synspunkter på sakene vi skriver om.
Hos Aftenbladet må du identifisere deg med fullt navn. Vi er sikre på at det gjør debatten mer åpen og interessant. Trusler, trakassering og hatske meldinger får ikke plass hos oss. Falske navn og profiler blir utestengt. Aftenbladet har mange lesere, husk det når du skriver. Les debattreglene. Vennlig hilsen Aftenbladet.

Kommentarer

Debatten vil bli moderert i ettertid

Siste fra Leder

Redning – eller kollaps?

De mislyktes igjen. Det var The New York Times' korte og beiske kommentar til at EU-lederne heller ikke denne uken klarte å bli enige om hva de skal gjøre for å redde Hellas, bankene og euroen. Amerikanerne begriper ikke hva europeerne holder på med, men det gjør de kanskje ikke selv heller, dessverre.

Ubalanse i lønnsmarkedet

Natt til i går brøt meklingen for rundt 600.000 ansatte i stat og kommune sammen, og mellom 25.000 og 30.000 arbeidstakere er i streik. Det er de store tilleggene i privat sektor som nå presser lønnsforventningene i været.

Lær av Tora Aasland

Mot slutten av året går Tora Aasland av som fylkesmann i Rogaland. Spekulasjonane om kven som skal overta, er i full gang. Fylkesmannen er blitt ein mektig og ofte kontroversiell instans i forvaltninga, men kan også spela ei viktig rolle som ambassadør for fylket.

Den vanskelige slutten

Krig er lett å begynne, men vanskelig å avslutte, skal den romerske historikeren og politikeren Sallust ha sagt. Vel 2000 år senere får medlemslandene i Nato erfare den evige sannheten i utsagnet når de skal prøve å komme seg helskinnet ut av Afghanistan – og uten å framstå som tapere.

Tyskland mot verden

G8-laget hadde gjort et spillerbytte siden sist, da de i helgen møttes på den amerikanske presidentens landsted, Camp David: Ut gikk Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy. Inn kom Francois Hollande, nesten uten å ha prøvesittet presidentstolen.

Relaterte bilder

Sven Egil Omdal er journalist i Aftenbladet.

På forsiden nå

Siste saker

Mest lest