Store endringer foran valgåret

Året vi legger bak oss, har gitt store endringer på den politiske arena hjemme og ute.

Jens Stoltenbergs sentrum-venstreregjering er spesiell også i europeisk sammenheng. Den britiske avisen New Statesman kaller den norske regjeringen for Europas rødeste. Både her hjemme og ellers i Europa har også behovet for å distansere seg fra USAs krigsretorikk under president George W. Bush, gitt økt oppslutning om politiske partier som defineres på venstresiden.

En mer venstreorientert politikk fikk en slags renessanse da finanskrisen slo inn for fullt, og den ene regjeringen etter den andre måtte sette inn direkte tiltak for å berge sin egen og verdens økonomi fra kollaps og fra et marked som ikke fungerte.

VED INNGANGEN til valgåret har de fire opposisjonspartiene alle ytret ønske om regjeringsskifte etter valget, med høyst ulike utgangspunkt. Viljen er til stede, men det er ett hinder som synes uoverstigelig: Fremskrittspartiet. Verken Høyre, Venstre eller KrF kan forholde seg til et samarbeid mellom alle fire. På ulike måter og med ulike motiver holdes Siv Jensen og hennes parti på armlengdes avstand.

I de ulike utsagn og debatter er det også slik at Venstre og KrF heller ikke ønsker å utelukke en konstellasjon der Arbeiderpartiet løsrives fra samarbeidet med SV og trekker mot sentrum for å finne flertallsløsninger.

DENNE MÅTEN å holde flere dører på gløtt på, gjør det enklere for den sittende regjeringen å peke på at det i realiteten ikke er noe fullgodt alternativ til dagens rødgrønne samarbeid.

2009-valget blir et regjeringsvalg først og fremst. Men ulike former for flertall vil bli spilt inn i debatten som må komme. Blant opposisjonspartiene lever det fortsatt et håp om at et borgerlig flertall kan resultere i en renessanse for trepartiregjeringen mellom KrF, Høyre og Venstre, da med støtte fra Frp, og med muligheter for å finne løsninger i Stortinget også sammen med ett eller flere av dagens regjeringspartier. Akkurat nå virker ikke det som noen god løsning. Mest fordi Frp vil torpedere en regjering på borgerlig side dersom partiet ikke selv sitter i den.

DET ER usikkert hvordan finanskrisen og nedgangstidene slår ut på politikken i Norge. Foreløpig har regjeringspartiene styrket seg som følge av vanskeligere tider. Stabilitet og forutsigbarhet vil være et sterkt kort å slå i bordet til velgerne i september. Det er på det området de fire opposisjonspartiene sliter mest.