Noen snakket om et nytt «Bretton Woods» - møtet i 1944 som besluttet å opprette Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF), og som på mange måter satte rammene for etterkrigstidens internasjonale økonomi.
Så epokegjørende ble kanskje ikke G20-møtet i Washington. Deltakerne ble enige om en del generelle hensikter: Skattekutt for å stimulere økonomien, reform av internasjonale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken, større åpenhet og bedre kontroll med aktørene i finansmarkedet, nå fram til enighet om en ny global handelsavtale (WTO), avvise proteksjonisme.
Alt dette er vel og bra, hvis det følges opp. Kriseforståelsen later det iallfall ikke til å være noe i veien med. Når det ikke lyktes å komme fram til mer konkrete forpliktelser i denne omgang, skyldes det ikke bare uenighet mellom for eksempel Frankrike og USA om forholdet mellom stat og marked, men minst like mye at alle nå venter på den nye presidenten i USA.
George W. Bush er på vei ut og kan vanskelig binde USA til nye, viktige internasjonale avtaler. Og Barack Obama kunne ikke være til stede, siden USA bare kan ha én president om gangen. Kanskje burde amerikanerne vurdere en litt kortere ventetid før den nye presidenten overtar?
Av disse grunner skal det holdes et nytt G20-møte i april neste år, etter at Obama har fått satt seg godt til rette i Det hvite hus.
G20-møtet i helgen ble derfor først og fremst starten på en ny prosess, som kan bli epokegjørende. Og det markerte det den britiske avisen The Independent kalte «the changing of the old order». Den økonomiske verdensorden er allerede forandret ved at Kina, India og flere andre «nye» økonomier har trådt inn på arenaen med betydelig styrke. Nå må også den politiske verdensorden endres. Det er ikke lenger nok med G7 eller G8 - gruppen av verdens mektigste industrinasjoner. Nå må også Kina, India, Brasil og andre tunge vekstøkonomier være med i prosessen. Dette er et skifte som vi antakelig bare har sett begynnelsen på.
Det er oppmuntrende at så mange ulike aktører har en så sammenfallende forståelse av krisen og av hva som må til for å unngå at den ender i dyp depresjon. Dårligere tider må vi nok vente, men vil skal ikke tilbake til 1930-tallet. Noe har nok verdens politikere lært.
Kommentarer