Det er selvfølgelig en vesentlig forskjell på myndighetenes tiltakende overvåking av hvor vi går og hvor vi surfer, hvem vi snakker med og hvilke ord vi søker etter, og på befolkningens høstjakt på hverandres økonomiske forhold. Men det er ikke sikkert at individet opplever denne forskjellen som vesentlig. I begge tilfeller trenger utenforstående seg inn i privatsfæren og samler opplysninger som kan benyttes mot oss. I begge tilfeller er begrunnelsene aktverdige: Samfunnets sikkerhet, fellesskapets beste. Skal Georg Apenes være den eneste som minner oss om at slike verdige motiver også kan misbrukes?
Kikkingen startet tidlig
Den som står opp tidlig for å få et glimt av nabofruen på vei inn i dusjen, kan lett føle seg sosialt isolert om kikkingen skulle bli kjent. Det er skam forbundet med å lure seg til stirre på naboens netto kropp, voyeurisme regnes ennå som en parafili, en perversjon. Slik er det ikke med studier av naboens netto inntekt, det er en folkeforlystelse. Men tirsdag denne uken steg trafikken på norske nettaviser til rekordhøyder allerede før klokken sju om morgenen. Folk satt grytidlig ved skjermen for å sjekke likningstallene.
Skikken med å offentliggjøre hva hver enkelt har bidratt med til fellesskapet er utgammel, den går tilbake til den tid hvor nordmenn møttes til ting. Men skikken med å legge tallene ut på nettet i søkbar form, går bare tilbake til 2001, da ting forlengst var blitt noe vi shoppet. Det første året klarte Bergensavisen til og med å tjene gode penger på søkene, til tross for at de samme listene lå gratis tilgjengelige på Bergens Tidende, et klikk lenger borte i gaten. Det er nok endel avisledere som i dag angrer på at de ikke alle fulgte BAs eksempel.
- Grafsing, motbydelig, frastøtende
Det er noe bedøvende rituelt over den årlige diskusjonen om skattelistene. Det eneste som forandrer seg er skjellsordene til Georg Apenes. I 2002, da jeg sist skrev Medieblikk om fenomenet, siterte jeg Datatilsynets leder på at motivene for å publisere listene var «kikking, angiveri og misunnelse», i år varierte han med «grafsing, motbydelig og frastøtende». Redaktørenes forsvar ligger derimot fast, falskt som det er: Vi publiserer listene slik at alle kan se hva hver enkelt bidrar med til fellesskapet, det gir legitimitet til skattesystemet og gir muligheter til kritisk journalistikk om åpenbare skjevheter i byrdenes fordeling.
Er det av den grunn søkene nå er utviklet slik at jeg kan se hvilken plass jeg ligger på blant alle i mitt årskull som har samme postnummer? Eller klikke fram en rankingliste over hva alle som heter Sven Egil til fornavn tjener? Er det et bidrag til samfunnskritisk journalistikk at jeg får muligheten til å dele naboens likningstall med alle vennene mine på Facebook? Eller får vite hvilke personer som er mest oppsøkt på hvert postnummer?
Ikke samfunnskritikk
De avisene som lenge bare publiserte objektive oversikter over de største inntektene og de største skattyterne, har forlengst gitt etter for populismen og lager like lange lister som løssalgsavisene over fotballspillere, kunstnere og lokale kjendiser. Nesten ingen bruker tallene til grunnleggende og utfordrende samfunnskritikk.
Enkelte nettaviser har allerede eksperimentert med å kople likningstallene sammen med eiendomsregisteret og med Google maps. Det er en overkommelig oppgave å trekke inn Facebook-profilen, Twitter-kontoen, legge til et personsøk på pipl.com (det mest grundige av personsøkene på nettet, finner ting du håpet alle hadde glemt) eller andre tilgjengelige baser, og gi en profil av hver enkelt av oss som ville fått Stasi til å sikle. Hvem er vel mot et åpnere samfunn? Har du noe å skjule, kanskje?
Det finnes imidlertid en løsning som bevarer åpenheten og som samtidig gir et bedre personvern, og det er en aprilspøk. 1. april 2005 satte aftenbladet.no den rekorden som ennå står som all time high, og det var én artikkel lesere fra hele landet ble trukket til: Ved å klikke på en lenke kunne alle få vite hvem som hadde vært inne og sett på likningstallene deres. Vi skrøt på oss at vi hadde koplet søkene i skattelistene opp mot ip-adressene til hver enkelt datamaskin, og at vi dermed kunne fortelle hvem som hadde snoket deg i selvangivelsen. Kanskje det er på tide å ikke ta spøk kun for spøk.
Krev innlogging
Når et kredittkortselskap – eller en journalist – foretar en kredittsjekk eller et rollesøk i Brønnøysundarkivene, får den som blir undersøkt varsel om hva som skjer, og hvem som spør. Legg likningstallene bak en sperre som krever innlogging, for eksempel med den statlige MinID som alle myndige personer i landet har, eller med organisasjonsnummer og tilhørende passord for bedrifter. Med et slikt vern vil alle som har aktverdig grunn fremdeles kunne kjøre søk som kan avsløre at en uformuende embetsmann som tjener seks prosent av det en søkkrik aksjemekler hover inn, likevel betaler 13 prosent mer i skatt, et eksempel Kåre Willoch har brukt som begrunnelse for åpenhet om likningstallene. Søkene må være gratis, slik at økonomi ikke hindrer mediene i å utøve sin samfunnskontroll.
Et slikt system vil ikke hindre de mest nysgjerrige i å søke, men det vil i det minste sikre at den som blir beglodd får vite at det er naboen som lurer bak gardinene.
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer