Stillest vann har som oftest en grunn for det, sa Dagbladets legendariske medarbeider, president Darwin P. Erlandsen i Norsk Dusteforbund. Som når Anne Aasheim gjentatte ganger svarer «ingen kommentar» når hennes egen avis spør om styret har nedsatt, eller villet nedsette, et utvalg som skal se på avisens profil. Dagbladets styreleder, Tore Stangebye, bedyrer overfor VG at han ikke har gjort noe slikt. Han bruker til og med VGs opplag som sannhetsbevis: –Når jeg sier dette i Norges største avis, forstår du vel at jeg ikke lyver, sa han. Det hadde selvfølgelig vært noe helt annet om Stangebye hadde uttalt seg til Dagbladet. Så lite som opplaget deres er blitt, kunne han vel slått i en plate.
Vi får nok uansett vite hvor langt inn i Redaktørplakaten Dagbladets styre og eiere har beveget seg. Dagens Næringsliv satte fem reportere på saken, det pleier å være tilstrekkelig til å avdekke feiltrinn så små at selv ikke moralpolitiet på Grønland ville oppdaget dem. Kanskje er det bare en saklig uenighet som har fått Anne Aasheim til å gå på dagen. Men er grensene som skal verne om redaktørens uavhengighet overtrådt, vil ingen anstendig og kompetent person ta over etter henne. Da blir det en puddel som hopper når konsernredaktør John Arne Markussen sier hopp, og legger seg på rygg så snart Jens P. Heyerdahl kommer inn i lokalet.
I motsatt fall
blir det en selvplager som overtar redaktørstolen, en som trives med å bli pisket i alle offentlige debatter og som kan smile når røde opplagstall legges fram. En som ser store utfordringer i å bygge ned.
For snaut tre år siden, et halvt år etter at Anne Aasheim tiltrådte, skrev jeg et Medieblikk under overskriften: «Kan Dagbladet dø?». I dag er spørsmålstegnet i ferd med å blekne. Dagbladet ligger på sotteseng, og Anne Aasheims avgang drev feberen enda et hakk oppover. Jeg skrev den gang, i 2007, at «innsparinger på 150 millioner kan gi en økonomisk nådetid, men ingen kutt kan snu den langvarige negative utviklingen til en avis som er tatt igjen av tiden ... Hittil har avisen ikke våget å ta den vanskelige beslutningen om å være liten og god, derfor er den dømt til å bli stadig mindre og dårligere.»
Tre år senere
er avisens opplag redusert med nok en tredjedel og er nå bare 40 prosent av hva det var i toppåret 1994. Den kraftige nedbemanningen er merkbar i spaltene, selv om Anne Aasheim har tatt flere vellykkete redaksjonelle grep. Hun har oppfylt reklamebransjens motto – Make shit shine – men hun har ikke klart å opprettholde det stolteste i avisen tradisjon, det Øystein Sørensen kalte «kamp for åndsfrihet og toleranse, kamp mot sensur og autoritære holdninger, mot mørkemakter, høy- og lavkirkelig tyranni».
Det hjelper nemlig ikke med tiltalende debattsider hvis de beste debattantene skriver i Aftenposten. Kultureliten trekker mot Morgenbladet, de radikale mot Klassekampen. Nyhetsjunkiene får sine skudd kontinuerlig på nett og mobil, og hederskronede Magasinet drukner i andre helgetillegg. Det er simpelthen ikke plass til Dagbladet.
Arnulf øverland
forlot en gang Dagbladets redaksjon i raseri. Han var kommet for å lese korrektur på en artikkel, og så hadde arkivet sendt opp feil manuskript. Plutselig sto han med sin egen nekrolog i hendene. Jeg vet ikke om sinnet skyldtes at hans død var så godt forberedt, eller om han var misfornøyd med ettermælet, men jeg vet at Dagbladets stab må forberede seg på den samme opplevelsen. I dag, og med stadig hyppigere frekvens i tiden som kommer, vil de få lese minneord om avisen.
For Dagbladet kommer til å dø, i hvert fall i den form vi kjenner det. Sannsynligvis vil det ikke skje brått og dramatisk. Først kommer søndagsutgaven til å bli lagt ned, så kommer profilen til å bli lagt om minst én gang til. Dagens Næringsliv mener å vite at Anne Aasheim gikk fordi hun ikke ville ta Dagbladet «down market». Kanskje finner styret en litt sølete puddel som vil utforske livet i rennesteinen. Norge har tross alt ikke hatt noen virkelig omfattende forsøk med profesjonelt og intelligent laget vulgærjournalistikk av britisk type. Men så er da heller ikke Norge et klassesamfunn som Storbritannia. Her finnes ingen store grupper av lesere som ikke bryr seg om hvem som styrer landet, så lenge hun har store pupper, slik leserne av The Sun blir karakterisert i den politiske satiren «Ja vel, statsminister».
Down market
blir derfor bare en nedstigning til undergangen. Når erfaringen er gjort, og den siste rest av Dagbladets stolte renommé er glidd inn i historiens mørke, er det ingen vei oppover igjen.
Om nå bare en avis kunne forlate oss i skjønnhet. Senke halsen som en døende svane og flyte stille bort mens den ennå har sin storhet i behold. Da kunne vi lyse fred over dens minne og vite at dette minnet var godt; skarpe kommentarer, veltenkte analyser, urovekkende reportasjer og provoserende intervjuer. Vi var bare ikke mange nok som satte pris på kvalitet.
Slik dør ikke
aviser. De klamrer seg til livet mens all mening langsomt suges ut av dem. Det hevdes at ingenting er så mektig som en idé hvis tid er inne. Men det finnes heller ikke noe mer avmektig enn en idé hvis tid er ugjenkallelig forbi.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer