FRIPENN
Onsdag overvant endelig Dagbladet sin berømte schizofreni. Den rallende tomme nyttejournalistikken og den harde nyhetsjournalistikken gikk opp i en høyere enhet. Øverst på forsiden, gult på svart, sto tittelen: «Jeg har drept mor». Like under, i duse og vennlige farger, sto det: «Slik sikrer du arven din».
Montasjen gikk rett inn på førstesidenes Wall of Fame et sted mellom «Neger vant solseng» (Rogalands Avis) og «La barna banne» (Dagbladet da Berlinmuren falt). Mange lo, noen stønnet, Dagens Næringsliv spurte. De ville gjerne høre med denne månedens Dagbladredaktør, John Arne Markussen, om sammenstillingen var bevisst. Spørsmålet utløste en dialog om noe mye større:
«- Det er to vidt forskjellige saker, er det ikke det? Den ene er en ren nyhetssak, og den andre er en temanyttesak. Sakene har ikke noe å gjøre med hverandre. De står adskilt, gjør de ikke det?
- Det er jo litt påfallende at de står på den måten.
- Javel. Er du moralsk forarget eller?, spør Markussen retorisk.»
Skjellsord blekner
Det siste ordet er det mest interessante. Journalisten oppfatter at Markussen er retorisk, at spørsmålet hans ikke er alvorlig ment, fordi det bare har ett mulig svar. Selvfølgelig er hun ikke moralsk forarget. Ingen er vel det, ikke i vår tid. Begge ordene, moralsk og forarget, har vi for lengst stuet vekk, de ligger i boden på loftet blant fonduesett og Kandaharbindinger.
De fleste skjellsord devalueres og mister sin kraft. «Homo» har gått fra å være noe unevnelig som i hovedsak rammet fotballdommere til å bli en kvalifikasjon for å sitte i sentralstyret i Høyre. «Spekulanter» rulles ikke lenger i tjære og fjær, men portretteres i Dagens Næringsliv.
Men på ordet «moral» biter ikke tidens tann. Da Dagbladets Terje Mosnes i 1967 oversatte Tom T. Halls «Harper Valley PTA» til norsk, valgte han den fiktive betegnelsen «Tilsynet for høg moral» for det høyst reelle amerikanske foreldreutvalget, Parents and Teachers Association. Koden fungerte, nordmenn la raskt sammen ordene tilsyn og moral og kom til at summen ble hykleri.
Se og hør Inger Lise Andersens provoserende, norske versjon
Liberalt selvbedrag
44 år senere ligger Dagbladets linje fast: De som misliker avisens linje er moralister og tilhører en forgangen tid. Men dette er det store liberale selvbedrag. Hele Dagbladets virksomhet er bygget på en dyp og viktig moralisme. Det er denne arven John Arne Markussen bør sikre.
I tillegg til de strukturelle endringene i avisvanene, utløst av nett og mobil, er svekkelsen av avisens moralske engasjement en av hovedårsakene til at Dagbladet er blitt marginalisert.
Når Dagbladets historie skrives, og det gjøres den med noen års mellomrom, hylles alltid avisens kamp mot overgrep, som Arne Skouens og Gerd Benneches anklager om tortur i psykisk helsevern («Gro-saken») og deres standhaftige forsvar for barnevernsbarna. Avisen roser seg selv for avsløringer av politikere som lyver, den er stolt over å ha holdt fronten mot rike og mektige som mesker seg på flertallets bekostning, og den minnes med glede demaskeringer av rasistene blant oss («Godlia-saken»). Avisen drev i tre år den fine kampanjen: Stopp volden!
Feministisk program
Like åpent selvtilfreds er avisen av dens vedvarende kamp for likestilling (med god grunn: Marie Simonsen, Marte Michelet og Martine Aurdal er det sterkeste feministlaget i norsk presse). Fordi det etter Dagbladets mening er grunnleggende galt å diskriminere kvinner, antar avisen både på kommentarplass og i premissene for reportasjene et feministisk perspektiv.
Moralisme defineres av ordbøkene som «å legge spesielt vekt på moral», som igjen defineres som et «sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe; oppfatning av rett og galt». Gjennom hele Dagbladets snart 150 år lange historie har avisen skilt tydelig mellom rett og galt. Noen ganger har gruppen den har tilhørt, vært i mindretall. Det gjaldt lenge i synet på hvor åpne vi skulle være om seksualitet, men her har avisen seiret så ettertrykkelig at de fleste har glemt at det engang var en kamp. Det samme gjelder kirkens innflytelse i samfunnet.
Dagbladet har altså vunnet viktige seiere, vurdert etter avisens eget sett av normer og verdier, samtidig som den underlig nok fortsetter å fremstille moralisme og moralister som noe foraktelig.
Journalistikk er moralisme
Den virkelig gode journalistikken, i Dagbladet som andre steder, stiller både økonomiske og politiske makthavere det samme moralske spørsmål som Obstfelder lot speilet framføre: «Er du ren? Er du tro?». De siste ukene har avisen avslørt «kjente artister, styrtrike bedriftsledere, toppidrettsfolk og medieansatte» som har kjøpt sex, også etter at lovforbudet kom. Vårt Land kunne ikke gjort det bedre.
Når avisen angripes, forsvarer den seg alltid moralsk, aldri kommersielt. Den avslører fordi det er rett å avdekke utroskap av enhver art, ikke fordi det er lønnsomt.
Noen ganger, som i jakten på Aslaug Hagas stabbur, blir moralismen så trang at hun burde troppe opp i Dagbladets redaksjon og sunget: Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til?
Men den liberale retorikken ser det ikke slik. Der er metaforargelsen den eneste godkjente. Det er lov å være indignert over folk som blir indignert. De som ikke liker at NRK gir orgasmeundervisning er småskårne moralister, de som ikke liker småskårne moralister er sanne liberalere.
Kommentarer