De anonyme er de viktige

Medieblikk: Sven Egil Omdal

På det mest kjente bildet av Henry Rinnan står den småvokste, forfengelige drapsmannen med et skjevt smil under pomadeluggen. Han vil gjerne vise verden at han ikke er redd, selv om eksekusjonspelotongen venter. Det er ikke smilet som har båret bildet gjennom historien. På hver side av mannen som var ansvarlig for at 80 nordmenn drept og flere enn 200 torturert, står to kraftige, anonyme representanter for ordensmakten. Den ene er iført en ganske ukledelig lagerfrakk, bare uniformsluen viser at han er en mann med myndighet. Den andre er en sivilkledd politimann, lenket til Rinnan med håndjern. I det historiske arkivet til Scanpix har de to ikke navn, men det er de som gir bildet slik symbolkraft.

Mye er annerledes på bildene som VG trykket sist søndag, men likheten er viktigere enn ulikhetene. På det største bildet står Anders Berhing Breivik på dekket til den lille fergen MS Thorbjørn, som han gjorde om ettermiddagen 22. juli. I likhet med Rinnan er han flankert av to andre menn. Nærmest står en mann i jeans, rutete skjorte og sixpence, med en notatblokk i hendene. Den andre bærer en skyggelue med emblemet til New York Yankees og en hvit t-skjorte. Bare de skuddsikre vestene med ordet POLITI viser hvem de er.

Saken forberedes

De fleste av VGs unike bilder fra Utøya fyller samme funksjon: De demonstrerer at det systemet Anders Behring Breivik ville knuse, overvant terroren og fungerer som det skal. Etterforskningen ruller metodisk videre, bevis legges på bevis for at retten en gang neste år skal kunne dømme på grunnlag av faktiske opplysninger.

Mange som fremdeles er midt inne i smerten fra 22. juli, reagerte sterkt på de 11 sidene med bilder fra rekonstruksjonen. I de sosiale mediene fikk VG beskjed av Ap-folk om å dra til helvete, mange sverget på at de aldri mer skulle kjøpe avisen. Sjefredaktør Torry Pedersen måtte rykke ut og forsvare bruken av bildene. Det burde han gjort samtidig med publiseringen, han har nemlig argument vi er nødt til å lytte til. Dette er det viktigste: Politietterforskningen som pågår er svært bred, de rettspsykiatriske konklusjonene som kommer frem med hensyn til Breivik vil ha stor betydning. Jo mer vi dokumenterer av det som har skjedd fra og med, og i etterkant av, pågripelsen, jo bedre rustet er vi til de debattene som vil komme.

Robust prosess

Uansett hvor grundig politiet etterforsker terroren, vil noen i ettertid hevde at sannheter er blitt undertrykt og fakta fordreid. Det skjedde etter rettsoppgjøret i 1945, det skjer i de fleste store kriminalsaker som har en politisk dimensjon, og det kommer til å skje nå. Rettsprosessen må være så robust som mulig mot angrep fra dem som vil slå ideologisk mynt på å diskreditere den. At vi alle ser hvor grundig etterforskningen foregår, bidrar til å styrke dens omdømme.

Selvfølgelig gjør det vondt for mange å se drapsmannen gå omkring i strandsteinene hvor deres egne barn ble skutt, eller gå rolig opp den smale stien hvor de selv flyktet i panikk. Men pressen kan ikke alltid unnlate å utløse smerte. De minutiøse avisreferatene fra rettssakene mot Gestapos norske håndtlangere, med detaljer om slag mot testikler, glødende sigaretter mot bar hud, batonger mot hodeskaller, brøt med alle normale regler for presseskikk. Detaljene skulle skape forståelse for de strenge straffene, som var dramatisk strengere enn den Behring Breivik vil få. Bildene fra Utøya er vonde, verre for mange enn for oss som ikke er personlig berørt, men med ett unntak er de nødvendige.

Unntaket er bildet hvor Behring Breivik står i vannkanten og sikter med et imaginært gevær ut over vannet (og delvis forsidebildet, hvor han også sikter, men er fotografert bakfra og fra større avstand). VG skriver selv i bildeteksten til det store bildet at Behring Breivik viser og forklarer hvordan han prøvde å skyte desperate ungdommer som flyktet fra Utøya i vannet. Det er ikke bare vondt å se på, det er unødig vondt. Vær Varsomplakaten har én bestemmelse som understreker pressens rett til å informere, men den har to bestemmelser som pålegger redaksjonene å utvise omtanke, den ene av dem gjelder spesielt for bilder.

Bryt bildene

Mer enn å dokumentere systemet i funksjon, blir dette bildet – av en skytende Breivik - en del av drapsmannens selvfremstilling. Vi vet fra hans forvillede manifest og fra kravene om å få møte i retten i selvkomponert gallauniform og kjole og hvitt, at han er svært bevisst hvilket visuelt inntrykk han gjør. Det blir for enkelt å redusere de plastiske operasjonene, soltimene, muskelbyggingen og utspjåkingen i pseudosymboler til utslag av innadvendt narsissime. Behring Breivik er vokst opp i en visuell kultur, han bruker denne kulturens mekanismer for å drive tankene våre i den retning han ønsker.

Bildet av Rinnan mellom de to kraftige representantene for det samfunnet han svek, dekker også omslaget på Ola Flyum og Stein Slettebak Wangens bok Rinnans testamente. Boken er bygget på Rinnans egen forklaring til landssviketterforskerne Odd og Kjell Sørli. Som Breivik ville Rinnan etterlate seg flatterende bilder i våre hoder. Ved å bryte regien og i stedet bevare bilder som beviser at rettsstaten besto prøven, fullbyrder vi ofrenes testamente, ikke terroristens.

Følg på Twitter.com/svelle