«En håndfull» norske og utenlandske medier har kontaktet advokat Geir Lippestad og bedt om å bli ført opp på en liste dersom Anders Behring Breivik ønsker å bli intervjuet når isolasjonen heves. Dagbladets nyhetsredaktør sa på et møte i Oslo denne uken at de står på listen. En av avisens reportere skrev på Twitter at «man er merkelig skrudd sammen som journalist om man ikke ønsker å snakke med alle aktører i en slik sak».På vegne av de merkelig sammenskrudde ber jeg om å bli ført opp på listen over dem som kjenner et fysisk ubehag ved tanken på oppslaget hvor «Breivik snakker ut», og som kjenner en stigende kvalme ved tanken på at han en fredag kveld kan komme til å sitte hos Skavlan og småprate om alt det vonde.
Jeg mistenker ingen norske journalister for å ville trivialisere ondskapen fra Utøya og Regjeringskvartalet, og det er godt mulig at noen av dem som har søkt om å få intervjue Behring Breivik, ikke har tenkt å publisere intervjuet, men bare bruke hans utsagn i en kontekst som holder fast på det uhyrlige i hans gjerninger. Intervjuet er både en arbeidsform og en presentasjonssjanger, vi snakker med mange kilder uten å gjengi samtalene. På samme måte som pressefotografene dokumenterer grusomheter som ikke publiseres, er det fullt mulig å bruke intervjuer med drapsmenn og terrorister som materiale til en mer korrekt framstilling av de faktiske forhold.Men sannsynligheten er like stor for at slike intervjuer blir uimotståelige skup som gradvis forvandler terroristen til celebritet. Det gikk ikke lenge før de dømte i trippeldrapssaken på Orderud gård ble vanskelige å skjelne fra realitystjerner. Bjørn Gabrielsen skrev i Dagens Næringsliv i fjor at drapsmannen, kirkebrenneren og jødehateren Varg Vikernes «er i ferd med å bli en nasjonalskatt», og karakteriserte aksepten av musikken til
Vikernes som en form for liberal dekadanse. En slik rehabilitering vil uansett ta mye lenger tid med Behring Breivik, men ingen skal undervurdere kommersialismens banalitet.
Olav Terje Bergo, tidligere sjefredaktør i Bergensavisen og styreleder i Mediebedriftenes landsforening støtter Dagbladet. Han skriver, også på Twitter, at «nyhetsformidling er formidling av fakta og oppfatninger. Da må alle relevante sider av saken dekkes».Ingen kan benekte at gjerningsmannens begrunnelse er
relevant. Men hva vil redaksjonen gjøre hvis intervjuet ikke avdekker noe annet enn hatefull forvirring, en muntlig utgave av manifestet? La notatene ligge, eller uansett presentere det som en vesentlighet at Behring Breivik nå sier det han tidligere har skrevet?
Hybris er ingen diskvalifikasjon i presseyrket. Det finnes sikkert mange journalister som i uendelig tillit til egne evner, mener at de i løpet av en times samtale med massedrapsmannen skal få tak i fakta eller oppfatninger som politiets omfattende avhør ikke har avdekket. Men igjen kjenner jeg den stramme lukten av fagets kynisme, den som får vaktsjefer til å føle at jo verre det er, jo bedre er det. Det første intervjuet med Behring Breivik vil være en kommersiell triumf, uansett hva han sier. Kan jeg få stå på listen over dem som tviler på at Dagbladet eller andre har ryggrad til å avstå fra å melke suksessen?For hva skal de spørre ham om? Hvilke spørsmål er det som rettferdiggjør at han får plass og tid til å svare?
Intervjuets oppgave er trefoldig. Det kan brukes til å få dokumentert fakta, til å presentere intervjuobjektets tanker eller til å sette ord på hans følelser. Vi har allerede 1500 sider tekst hvor Behring Breivik forsøker å gjøre rede for de forvirrete tankene som ledet ham fram til 22. juli.Hvilket behov har offentligheten for å kjenne hans følelser, når vi i år etter år framover vil ha så mange overlevende og pårørende som kommer til å slite med sine?
Vi har ingen annen straff i Norge enn frihetsberøvelse. Det hadde vi ikke i den sivile straffelov fram til 1940 heller. Den gang brast sivilisasjonens ferniss. Vi vendte tilbake til dødsstraffen og brukte den urettferdig. Tilfeldigheter avgjorde hvem som ble skutt. Denne gang holder de juridiske og moralske dikene, Behring Breivik får ingen annen fysisk straff enn innestengelse.
Det er akseptert og slått fast ytringsfriheten er en overordnet frihet, en forutsetning for at andre friheter kan eksistere. Behring Breivik har selv begrunnet massedrapene og bomben med at han ønsket å bli hørt. Vil vi gi ham den strengeste straffen han kan få, skal vi ta fra ham ytringsfriheten i tillegg.En slik frihetsberøvelse kan være vanskelig å håndheve i internettets tid, men massemediene kan i det minste forsøke. Hvis terrorens forskrudde begrunnelse er at terroristen har et budskap til verden, er det ingen grunn til at vi skal hjelpe ham med å fullføre verket ved å stille journalister til rådighet som budbringere.
Men hva så hvis Behring Breivik på ett eller annet tidspunkt kommer ut av den boblen som advokat Lippestad har beskrevet? Skal vi heller ikke høre på ham hvis den dagen skulle komme da smerten fra omgivelsene trenger gjennom skallet og utløser nye tanker, og noe som likner på følelser? Sett opp en liste, så får vi heller ta diskusjonen om den dagen noen gang skulle opprinne.
Følg på Twitter.com/svelle
Skal vi la ham snakke, eller er den mest rettferdige straffen for Anders Behring Breivik å ta fra ham ytrings- friheten?
Kommentarer