Det finnes ingen gratis femmil

De olympiske «leker» er endelig havnet hvor de hører hjemme. Kommersiell kappestrid gjør seg best på kommersielle kanaler. Når Hegnar Online ikke hadde råd til å kjøpe rettighetene, var TV 2 et utmerket valg. De vil få til en nesten umerkelig overgang mellom Red Bull-reklamen og Petter Northug AS.

Dagsrevyens overføring av NRKs interne sorgbearbeidelse var likevel gripende. I tunge stunder for nasjonen er det som kjent Marienlyst som har ansvaret for å sette ord på følelsene. Det gjorde kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas på en verdig måte da han sa at dette hadde vært «en av de tyngste dagene på jobben».

Nasjonal traumebehandling

Men ingen skal undervurdere VGs rolle i den nasjonale traumebehandlingen. Der fikk Jon Herwig Carlsen, for anledningen forfremmet til «kommentatorlegende», fortelle at det først og fremst er seerne det er synd på. Ekstra synd er det hvis de må betale for å se på noe som betyr så mye for dem. Dessuten er det «litt synd» på de yngre medarbeiderne i NRK, «som har sett frem til OL-sendingene». Tre år til, og staben var allerede full av forventning.

VG intervjuet også Arne Scheie, som ikke var presentert som noen legende, men bare som «hopp- og kombinertkommentator». Deler av intervjuet var av ukjente årsaker gjengitt på et språk som bare svakt minnet om norsk: «NRK får store problemer til å være med som lever av lisens og som har en del forpliktelser å oppfylle, distriktskontorer og lignende». I følge Google translate betyr dette at det ikke er lett for en lisensfinansiert kringkaster, som er pålagt å lage program for folk som frivillig har bosatt seg utenfor Oslo, å betale hva det koster å holde IOC-pampene med Mercedeser.

Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen, skriver mer begripelig norsk. Selv om han, i likhet med meg, mener at det er en utmerket løsning at TV2 overtar ansvaret for OL-sendingene, hevder han likevel at NRK ble «felt av egen gjerrighet». Hans-Tore Bjerkaas bød ikke nok. Kringkastingssjefen ville ikke bruke skarve 50 millioner av et budsjett på 5000 millioner på rettighetene. Men Stavrum vet jo ikke hva «nok» er. Hvor ville budrunden ville stoppet hvis Bjerkaas ikke hadde tatt til vettet?

Stavrum er såre fornøyd med at curlingsendingene selges til spesielt interesserte i stedet for å finansieres over den nasjonale dugnaden som lisensen er. Men de mange rasende debattantene på Nettavisen og andre folkelige fora, minner stygt om de sinte grekerne som raser rundt i Athens gater med slagvåpen og brannbomber i protest mot at økonomiens tyngdelover også gjelder dem.

Seerne betaler

Noen burde fortelle dem at uansett hvem som formidler signalene fra løypene i Sotsji og arenaene i Rio, så er det seerne som tar regningen. Enten gjør vi det som lisensbetalere til NRK, som direktekunder hos TV2 eller som forbrukere av de varene som det blir reklamert for under sendingene. Det finnes ikke noe slikt som en gratis femmil.

Børre Rognlien er president i Norges Idrettsforbund og følgelig kollega av sjefene i Lehman Brothers på markedet for kompliserte finansielle produkter. Smilende sa han til Dagsrevyen at «Dette er en konkurranse, og jeg håper jo inderlig at dette betyr at NRK tar mål av seg til å vinne neste gang».

La oss ta fra ham håpet. I denne idretten er ikke det viktigste å vinne, men å bli hjemme. I stedet for å drive prisene i været, bør NRK gjøre sitt ytterste for å ødelegge markedet for sportsrettigheter, og de bør gjøre det i allianse seg med Sveriges Television og andre EBU-medlemmer som ennå tar sitt samfunnsoppdrag alvorlig. Aller helst burde de fått følge av de nasjonale, kommersielle kanalene i et passivt defensivt kartell, og ganske enkelt oversitte neste anbudsfrist. Hvis Petter Northug faller i skogen, og ingen overfører det, er det fremdeles en nasjonal begivenhet?

Dagbladet har gjort en fremragende gravejobb på korrupsjonen i FIFA, forvalterne av fotballrettigheter som NRK heller ikke hadde råd til.

Nyhetsredaksjonen i TV2 kan demonstrere sin faglige integritet ved å gjøre det samme med IOC. Den engelske forfatteren Andrew Jennings og den norske journalisten Frank Brandsås har allerede gjort det meste av grunnarbeidet, råttenskapen i den olympiske bevegelse er godt dokumentert.

I flere tiår har journalister vært enige om at toppidretten må dekkes som den grå delen av finansmarkedet og den røffeste delen av underholdningsindustrien. Fifa-serien til Dagbladet er et sjeldent eksempel på at vi tar våre egne ord på alvor. TV2 kommer til å lage glimrende sendinger fra OL i 2014 og 2016. Hvis de også lager glimrende journalistikk på de økonomiske boblene i den nasjonale og internasjonale toppidretten, kan vi kanskje unngå at den olympiske idé ender som gresk kaos.

Følg på Twitter.com/svelle