Språkrådets styre må ha vært et syn da det torsdag forsøkte å balansere seg nedover denne bakken, glatt og isete som den er. Ut fra de aller beste intensjoner anbefalte rådet at Stortingets berømte «jamstellingsvedtak» fra 1885 heretter blir håndhevet også overfor VG, Dagbladet og Aftenposten. Hvis TV2 og P4 kan leve godt med et påbud om å benytte begge de offisielle målformer, må også de riksdekkende avisene kunne gjøre det, mente flertallet i språkrådets styre. Momsfritaket som avisene nyter godt av, er et offentlig privilegium på linje med konsesjonene for radio og fjernsyn. Og den som staten gir et privilegium, bør betale med innskrenket redaksjonell frihet. Hadde norske redaktører spurt Dr. Faust ville de visst at Djevelen er ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet.
Språkrådet lot seg lokke ut på glattisen av ett av styrets medlemmer. Tor Fuglevik er tidligere nestkommanderende i NRK, og har levd lenge med de begrensninger i den redaksjonelle friheten som kringkastingssjefen er pålagt. Men i motsetning til Fuglevik, som var såpass prinsipiell i sitt forslag at han ville pålegge alle aviser å stille journalistene fritt til å skrive på den målform de måtte ønske, vil rådet begrense kravet til de «riksdekkende» avisene. Aftenposten skal tvinges til å skrive på nynorsk, eller bli slått med moms og andre forferdeligheter, Tønsbergs Blad skal det ikke.
ALLEREDE HER VAR det klart at språkrådet hadde satt ned foten, og at det hadde gjort det på hålka. I neste setning var rådet på vei nedover sklia i svimlende fart: Påbudet skal nemlig også gjelde «riksdekkende nettaviser». Svært få av representantene på Stortinget i 1885 hadde bredbånd. De visste derfor antakelig ikke at alle nettaviser er riksdekkende. Men er det virkelig ingen medlemmer av språkrådet i 2009 som har oppdaget at det går an å lese Fanaposten.no også i hovedstaden? At internett dekker hele landet og gjør den minste blogg like riksdekkende som VG.no? Hvis språkrådet tar i bruk denne nye EDB-teknologien, vil rådet også oppdage at nettavisene, store som små, er gratis og følgelig har beskjeden glede av momsfritaket. Trusselen om å legge moms på null tar neppe nattesøvnen fra redaktørene.
Jeg mener fremdeles, som jeg mente for en måned siden, at VG, Aftenposten, og i praksis Dagbladet, ved sin språklige ensretting gir altfor store konsesjoner til de dummeste av leserne, de som jevnlig skryter av hvor lite de skjønner.
Men i hvert fall i Aftenpostens tilfelle, har motstanden mot målet i lange perioder vært ideologisk begrunnet. Avisen har simpelthen vært motstander av nynorsk. Da loven om målbruk i offentlig tjeneste ble vedtatt i 1930, skrev Aftenposten om «dette ufullkomne sprog». Det er ennå et lovlig standpunkt i Norge å betrakte nynorsk som noe mindreverdig, selv om man ikke skal se bort fra at et forbud mot slike meninger blir tatt med i neste revisjon av rasismeparagrafen.
AFTENPOSTEN KUNNE fritt hevde sitt reaksjonære syn i 1930, og bør fortsatt få gjøre det. Avisene bør ikke straffes for å praktisere en politikk som strider mot den offentlige, på samme måte som Frelsesarmeens ungdom ikke bør straffes for å håndheve sitt syn på homofili.
Språkrådet tenker som barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, at den som mottar goder fra staten, også må forplikte seg på det som i øyeblikket er statens offisielle syn. Frelsesarmeen velger frivillig å motta statsstøtte til sitt ungdomsarbeid, ingen har tvunget eierne av TV2 til å sende fjernsyn. I begge tilfeller har de søkt, og fått, et gode fra staten. Regningen er visse begrensninger i ideologiske friheter knyttet til tro og språk. TV 2 blir hvert år målt på sin evne og vilje til å benytte begge målformer, Frelsesarmeen blir forsøkt straffet for å nekte homofile samboende å være offiserer. Før eller siden kommer det første forslaget å ta statsstøtten fra organisasjoner som tillater hijab.
SPRÅKRÅDETS VEDTAK er farlig først og fremst fordi det legitimerer denne koblingen mellom offentlig støtte og krav om ideologisk lydighet. Vi kommer sannsynligvis til å få en sterkere statlig finansiering av den viktigste journalistikken i årene som kommer. Fraværet av slike krav vil avgjøre hvor fri og uavhengig journalistikk vi da i det hele tatt får.
Med eller uten moms er de gamle forretningsmodellene for uavhengig journalistikk i ferd med å rakne. Papiravisenes annonseinntekter er i fritt fall, og vil kanskje aldri nå opp til gamle høyder. Nettavisene har ingen abonnementsinntekter og lever i et annonsemarked hvor Google er konge og Facebook kronprins. Ingen av dem bruker inntektene til å avsløre korrupsjon eller informere om krigen i Afghanistan. Før eller siden vil det vokse fram et press om større offentlig finansiering av kvalitetsjournalistikk, fordi de private modellene svikter. I Frankrike har regjeringen foreslått å gi alle 18-åringer ett års gratis abonnement på en avis. Skulle forslaget dukke opp i Norge, vil språkrådet antakelig utelukke Aftenposten fra listen over aviser 18-åringene kan velge fra, mens Anniken Huitfeldt vil stryke Dagen Magazinet og andre aviser som ikke deler hennes syn på abort og homofili. Intensjonene er de beste, men resultatet er deprimerende.
Kommentarer