Endelig kom reven til orde

Ingen andre nordmenn har opplevd, eller overlevd, et så voldsomt mediekjør som det Gerd-Liv Valla ble offer for vinteren og våren 2007. Likevel er det viktig for mange, i presse og politikk, å hindre at noen omtaler henne som nettopp et offer. I deres øyne falt hun for eget grep. Derfor har hun heller ikke rett til å fortelle hvordan hun opplevde de tusener av artikler, de 20 VG-forsidene, fotografene som dukket opp i private situasjoner, frykten for å slå på radio eller åpne aviser, eller den detaljerte og troverdige drapstrusselen som fulgte i angrepsjournalistikkens kjølvann.

VGs dekning av Valla-saken var også ekstremt ensidig, fordi avisen mente at beskyldningene var sanne.

Tirsdag kveld sendte NRK det første av fire program med og om personer som har vært gjennom det som på det journalistiske fagspråk kalles ”drevet” – begrepet er naturlig nok hentet fra jaktens verden. Gerd-Liv Valla var først ut. Få har falt fortere fra maktens øverste trinn enn henne. Like før VG utløste stormen som blåste henne overende, hadde de utropt henne til Norges mektigste kvinne. Da det hele var over, slo medieovervåkingsselskapet Retriever fast at ingen norsk person er blitt omtalt så mye i løpet av så kort tid. Norske medier publiserte fra januar til mars 2007 flere artikler og innslag om Gerd-Liv Vallas personalpolitikk enn vi brakte om tsunamien i 2004.

Debatten som ikke kom

Daværende leder i Pressens faglige utvalg, Odd Isungset, sa at det åpenbart ville komme en debatt om "det samlede trykket, antall forsider og om de menneskelige hensyn er ivaretatt."

Debatten kom aldri. Ikke før NRK valgte å la Gerd-Liv Valla selv beskrive hvordan hun opplevde dette samlede trykket. Programserien ”Overeksponert” er ikke et stykke ”han sa, hun sa”-journalistikk. Den pretenderer heller ikke å fortelle sannheten om konfliktene den omtaler. Hensikten er å gi plass til noe det ble så trangt for da stormene raste. Serien gir fire mennesker som har vært bytte for journalistiske drev, anledning til å presentere byttets perspektiv. Gerd-Liv Valla fikk sitte rolig i sin egen stue og se opptak og avisutklipp fra sitt livs krise. I en oppsummering som lød som et ubehagelig ekko fra Tønnesaken, sa hun: ”Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, det var nesten ikke til å leve med”.

Mikrofonstativ?

Slikt provoserer. Allerede mens programmet gikk, brukte journalister i VG og Dagbladet Twitter til å fordømme NRK for å være mikrofonstativ. De etterlyste balanse i et program som ikke utga seg for å være balansert. Onsdag skrev VGs redaktør Helje Solberg en skarp kommentar hvor hun hevder at den massive dekningen i 2007 var nødvendig, og at ”ukulturen i LO ble avdekket takket være klassisk og kritisk, undersøkende journalistikk”. I følge Solberg er det ikke mulig ” å vurdere om Valla er et medieoffer løsrevet fra sakens kjerne og fakta, slik NRK forsøker.”

Jeg er uenig. Selv om hun skulle være skyldig i alt hun ble anklaget for, er det meningsfullt å høre hennes versjon. Det er ganske vanlig i norsk presse å vinkle saker ensidig. VG gjorde det selv torsdag, i nok et angrep på NRK-serien, spinkelt forkledd som nyhetsartikkel: ”NRKs dokumentar om tidligere LO-sjef Gerd-Liv Valla blir omtalt som ensidig, kritikkverdig og nesten parodisk”, skrev avisen. Artikkelen bygget opp under ingressen. VG ”kjenner til” at Ingunn Yssen er blant dem ”som skal ha reagert”. Her tas grammatikkens mest usikre former og kildehenvisningenes laveste nivå i bruk for å oppnå en bestemt effekt. Artikkelen er ubalansert, men det er VGs fulle rett. Balanse er for revisorer.

Fant ingen positive?

Men det samme programmet blir av andre omtalt som ”viktig”, ”nødvendig”, ”interessant” og ”godt”. Det nevner ikke VG. Jeg kjenner ikke Gerd-Liv Valla og har aldri møtt henne, men jeg har fulgt mediedrev gjennom flere tiår, og blir intervjuet som én av flere analytikere i serien. 80 prosent av reaksjonene som nådde meg etter programmet, var positive. VG fant bare kritikere.

Da Tore Tønne tok livet av seg en desemberkveld for ni år siden, satte Norsk Presseforbund ned en granskningskommisjon, ledet av professor Guri Hjeltnes. Slikt er høyst uvanlig, men så er det da heldigvis ikke vanlig at tidligere statsråder tar sitt eget liv, eller at pressen blir beskyldt for å ha drevet dem i døden.

Utvalget hevdet at Tønne opplevde også politiets etterforskning, men først og fremst pressedekningen, som et vedvarende og tiltakende angrep på både sin personlige integritet, mulighet for privatliv, autonomi og selvutfoldelse. Personvernet ble brutt ned av hvert eneste oppslag og innslag. Til slutt ga han etter.

Under et drev er journalistikken nesten alltid ubalansert, både på reportasjeplass og i kommentarene. Fravær av nye, viktige fakta blir kompensert av kraftige ord om beskjedne, gamle forsømmelser, det Aasmund Olavsson Vinje kalte å bygge store trapper til små hus.

VG også ensidige

VGs dekning av Valla-saken var også ekstremt ensidig, fordi avisen mente at beskyldningene var sanne. Solberg skriver selv at de ”avdekket” en ukultur. Oppslagene var negative, redigeringen var overtydelig, lekkasjene var ubalanserte, kommentarene gikk bare én vei. De fleste andre store mediene fulgte VGs los.

Sterkt forsinket bidro NRKs program derfor til det tidligere kringkastingssjef Torolf Elster kalte ”balanse på lang sikt”. Det skjedde ved at reven fikk beskrive hvordan det føltes å ha det enorme hundekobbelet etter seg. Den ensidigheten bør vi absolutt tåle.

Følg på twitter.com/svelle