De tre siste ukene har jeg fått en rekke insisterende e-postmeldinger fra lesere som spør hvorfor norsk presse undertrykker og fortier den virkelig store miljøskandalen, den såkalte Climategate. Skal vi ikke rapportere om at klimaforskerne er tatt med hånden nede i måleapparatene?
Med nesten uvirkelig god timing, tre uker før københavnkonferansen, brøt hittil ukjente hackere seg midt i november inn i datamaskinene til klimaforskningsinstituttet ved East Anglia University i England, en viktig premissleverandør i klimadebatten. Tusenvis av e-poster, noen opptil ti år gamle, ble lastet ned til en server i Russland, og er siden spredd over hele kloden med en fart og utbredelse som kan gjøre et hvilket som helst influensavirus misunnelig.
Klimaskeptikerne leser de stjålne dokumentene som det endelige bevis på at ikke bare temperaturmålingene, men vi alle, er blitt manipulert. Kløktig redigerte utdrag av tyvegodset skaper et inntrykk av at de britiske forskerne og deres samarbeidspartnere i andre land, har bøyet og strukket resultatene for å få dem til å passe til et allerede fattet politisk vedtak om at kloden er i krise. Climategate handler om rådata som blir forsøkt skjult, forskere som gleder seg over at motstandere dør, som bruker triks for å tilpasse funn som ikke passer inn i modellen, og som forsøker å hindre at skeptikerne kommer til orde i vitenskapelige publikasjoner.
Selvfølgelig er slikt nyhetsstoff. Hendelsen blir da også omtalt i de fleste medier som skriver om slikt. Men den som tror at funnene fra East Anglia rokker ved den massive enigheten om at vi opplever en truende global oppvarming som langt på vei er menneskeskapt, bekjenner seg til forskningen som om den var en ballong: Ett lite hull og alt sprekker.
Climategate beviser at noen få forskere i privat konversasjon bruker et språk som er vanlig i privat konversasjon. Den avslører at usikkerhet om modeller og fakta kan friste også forskere til å ta snarveier og forsøke å presse terrenget til å likne på kartet. Jan Arild Snoen i det konservative miljøet rundt tidsskriftet Minerva og tankesmien Civita har skrevet at e-postene avslører en «bunker-mentalitet» hvor avvikende meninger oppleves som fiendtlige angrep. Det er en presis observasjon. En slik holdning blant dem som sitter med de overveldende fakta på sin side, er ikke bra, og det er ganske naturlig at instituttets leder, Phil Jones, har funnet tiden inne til å ta permisjon.
Men når en rekke bloggere, leserbrevskribenter og høyrevridde debattanter hevder at de har funnet det endelige bevis for at det virkelig finnes en global konspirasjon mellom forskere og politikere med det formål å danne en verdensregjering, sannsynligvis finansiert av den mektige vindmølleindustrien, er det på tide å be dem ta kontakt med Houston, erkjenne at de har et problem, og be om å få komme tilbake til jorden.
Den sterkeste effekten av de bortkomne e-postene er ikke av vitenskapelig, men av politisk natur. Vi har fremdeles det som på andre områder av forskningen ville blitt regnet som en trygg konsensus. Men fordi det er gått storpolitikk i saken, og noe annet kunne jo ikke skje når det er klodens framtid det står om, er konsensus ikke nok. Finansiert av den fossile brenselens handelsmenn og av de politikere som løper dens ærend, øker det bitte lille mindretallet blant forskerne bare volumet. De blogger heftigere, roper høyere og lager stadig flere brosjyrer om sensur og ensretting.
De spede røstene deres blir forsterket av Murdoch-imperiet og dets drabanter. Datainnbruddet i England blir forsøkt blåst ut av alle proporsjoner. Den amerikanske høyresiden har ikke vært så opphisset over et suspekt funn siden sædflekken på Monica Lewinskys kjole. Den gang het det Monicagate, et retorisk grep for å få den minste menneskelige svakhet til å fremstå som et overgrep mot konstitusjonen.
Også etter Climategate vil det være en journalistisk forsømmelse av enorme proporsjoner å fremstille klimadebatten som om den foregår mellom to jevnbyrdige grupper av forskere, hvor den ene gruppen kan ha like mye rett som den andre. Dagens Næringsliv lot sist lørdag ti bekymrete internasjonale klimaforskere og én skeptiker komme til orde. Selv med en slik fordeling, var skepsisen sterkt overrepresentert.
Når balansepunktet i et politisk eller vitenskapelig spørsmål befinner seg langt ute på den ene fløyen, kan ikke pressen plassere seg i midten og skape et inntrykk av likeverdighet. Skeptikerne har et naturlig krav på å komme til orde, og i den grad de fører en argumentasjon basert på etterprøvbare fakta, er det både sivilisert og klokt å argumentere faktisk.
Professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret, kanskje Norges ledende klimaforsker, og sentral i de prosessene som har ledet fram til rapportene fra IPCC, FNs klimapanel, er blant dem som har mailvekslet med kollegene i East Anglia. Han kommer godt fra avsløringen, slik han også gjør fra de offentlige debattene han deltar i. Pressen gjør klokt i fortsatt å benytte ham som en autoritativ kilde, og ikke la seg forstyrre av dem som mener at delegatene i København like godt kan gå i Tivoli, og pressen gå i skammekroken.
Følg på Twitter.com/svelle
Kommentarer