Finn fram palestinaskjerfet!

Israels heftige diplomati de siste månedene har feilet. FNs generalforsamling, som åpner mandag, kommer til å behandle en søknad om medlemskap fra de palestinske selvstyremyndighetene. Et stort flertall i Hovedforsamlingen vil si ja. Men veien til fullt medlemskap går via Sikkerhetsrådet, hvor USA vil legge ned veto. Den mest sannsynlige løsningen er derfor at Palestina går rett til Hovedforsamlingen, som har myndighet til å oppta den nye staten som medlem uten stemmerett, samme status som Vatikanstaten har.

Israel har innsett at slaget er tapt, de kommer om kort tid til å være okkupanter på en annen stats territorium. Derfor rasler utenriksminister Avigdor Lieberman nå med hvilke represalier som kommer til å treffe palestinerne når avstemningen er over. Men det er også andre som må tenke på situasjonen The Day After. Store deler av Latin-Amerika, Asia og Afrika kommer til å stemme for å gjøre Palestina til en egen stat. Det samme gjør de arabiske land, inkludert de som ennå kjenner varmen fra den arabiske våren. Tør Norge stå i veien for denne bølgen?

Det hadde selvfølgelig vært best om Israel og palestinerne hadde kommet fram til en tostatsløsning på egen hånd. Men, som enhver israeler vet; en gang må ørkenvandringen ta slutt. Altfor lenge har palestinerne blitt herjet med i det landet som kanskje ikke Gud, men i hvert fall FN lovet dem. Etter den skarpe høyredreiningen i både Tel Aviv og Washington, er håpet om en forhandlingsløsning forvandlet til en mørkeblå sky. Nå har de ikke noe annet sted å gå enn til FN. Norge gjør en historisk feil hvis vi ikke støtter et slikt vedtak. Da libyerne tok grep om sin egen skjebne, stilte vi opp med bombefly, her holder det med et trykk på den rette stemmeknappen.

Jonas Gahr Støre har, i likhet med sine kolleger i EU, sagt at han vil se resolusjonsteksten først. Det er en selvfølge, ingen skriver ut politiske blankosjekker i Midtøsten. Jeg skriver dette før teksten foreligger, men hvis palestinerne virkelig ønsker en sterkest mulig internasjonal oppslutning om den nye statens fødsel, legger de inn tilfredsstillende formuleringer om Israels rett til å eksistere bak trygge grenser. I så fall stemmer også de arabiske land for en slik garanti. Det finnes sterke jødiske røster både i og utenfor Israel som mener at hvis den israelske regjeringen var klok, en sjarmerende tanke i seg selv, så stemte også Israel ja.

I fjor sto Barack Obama på FNs talerstol og sa at han gledet seg til å komme tilbake i år for å hilse ”den uavhengige, suverene staten Palestina” velkommen som nytt medlem. Og alle vet jo at mannen som lovet å stenge Guantanamo, holder sine løfter. I mai i år ble en ydmyket og impotent Obama hudflettet av historieløse republikanere da han sa noe de fleste har vært enige om lenge; at en tostatsløsning må bygge på grensene fra 1967 og omfatte bytte av landområder. Alle de 500.000 israelske bosetterne på palestinsk jord kommer ikke til å flytte på seg.

Da Benjamin Netanyahu arrogant, nesten hånlig, avviste Obamas selvfølgelighet, ble han mottatt som helt i den amerikanske kongressen. Applausen, også fra demokrater, var en øredøvende demonstrasjon av at USA ikke kommer til å bidra til å gi palestinerne rettferdighet i overskuelig framtid.

Avstemningen i New York kommer på et tidspunkt hvor Israel er mer isolert enn på mange tiår. Forholdet til både Tyrkia og Egypt, landets to store allierte i den islamske verden, har surnet alvorlig. Israels ambassade i Kairo måtte evakueres da en – stort sett sekulær – mobb angrep den, og Tyrkias statsminister truer med militær konfrontasjon. I en slik situasjon er det enda mindre sannsynlig at Netanyahu vifter med palmeblader og innbyr til fornuftige løsninger.

Israels trengte posisjon og Obamas økende avmakt kan gi EU en sjelden mulighet til å framstå som den tunge internasjonale aktøren unionen gjerne vil være. EU og Norge har investert mye penger og prestisje i det palestinske lederskapet. Administrasjonen til Abbas er bedt om å opprette de institusjoner og det byråkrati en stat trenger. Nå er statsapparatet klart, samtidig som andre veier er stengt (og hvis det er noe palestinerne har kompetanse på, så er det veisperringer). Er det nå vi skal slå hånden av dem?

EUs omdømme i Midtøsten kan gå til bunns hvis det navigeres feil de neste dagene. Og Norge kan bli med i dragsuget. Derfor ble Jonas Gahr Støre invitert til å være med da unionens utenriksministre sist helg drøftet den varslete palestinske søknaden. Det er ikke hver dag utenriksministeren med svovelstikkene slipper inn i varmen på denne måten, men som leder av giverlandsgruppen for Palestina, og som en av de mest aktive pådriverne for den prosessen palestinerne nå har gjennomført, er Norge et viktig land når FN skal stemme. Nettopp derfor vil det være en skandale om vi stemmer nei, eller avholdende.

Et ja til staten Palestina vil provosere Israel og USA. Men et nei vil være et slag i ansiktet på palestinerne og neppe dempe trangen blant noen av dem til å bruke mindre fredelige midler. Bråk kan det bli uansett, men noen ganger består utenrikspolitikk i å velge det riktige bråket.

Følg på twitter.com/svelle


sven.egil.omdal@aftenbladet.no