Bokbransjen er allerede i gang med diskusjonen om hvordan i all verden man kan lage en attraktiv gave av en liten samling binære tall som overføres trådløst fra en server til en liten mottaker. Det blir som å pakke inn en mail.
I siste utgave av «Bok og Samfunn» drøfter bokhandlerne hvordan de kan skape et fysisk uttrykk for en ebok, noe som fortsatt får gavekjøperne til å fylle butikkene i desember, til å stille seg i kø foran pakkedisken, og fornøyd forlate lokalet med pent innpakket lesestoff. Kan man selge ebøker som man selger kontantkort til mobiltelefonen, med et skrapefelt og en kode som gir adgang til å laste ned Dag Solstads siste? Hvordan bytter man i så fall en slik bok?
Det er spådd, blant andre av professor Anne-Britt Gran ved BI, at i løpet av fem år kommer hver femte bok som selges, til å være en elektronisk bok, uten vekt og omslag, uten den tunge gode følelsen av å ha fått noe fysisk for de 349 kronene. 20 prosent er forskjellen mellom liv og død for de fleste bokhandler, klarer de ikke å få tak i også denne omsetningen, blir det takkekort, tegnesaker og kosedyr også i resten av hyllene.
Bokhandlerne kan se seg rundt etter platebutikkene for å få et fysisk inntrykk av hvordan framtiden kan arte seg. I de største byene holder Platekompaniet ennå stand, men også hos dem er en stadig større del av arealet fylt med filmer, ikke musikk. Ennå kjøper vi dvd-er, men tendensen er den samme: Filmleie via den digitale dekoderen øker raskere enn noe annet medieforbruk. Altibox doblet antallet utleide filmer fra 2008 til 2009 – fra 250.000 til en halv million. Systemet er bare et drøyt år gammelt hos de fleste operatørene, som Get og Viasat, men brukerne tilpasser seg raskt.
For bokbransjen er alt dette bare rumlingen fra et jordskjelv som ennå ikke har fått grunnmuren til å slå sprekker. Men for platebransjen, som først og sterkest har fått erfare digitaliseringens uendelige letthet, er det store skjelvet over, nå gjenstår det å finne ut hvordan man kan reise noe trygt på ruinene. Svaret ligger antakelig i det gamle slagordet til Thorn: «Leie, ikke eie». Hvorfor skal vi ha hyllene fulle av filmer vi i beste fall ser hvert fjerde år, hvis de samme filmene ligger like lett tilgjengelig via dekoderen? Hvorfor skal vi fylle vegg etter vegg med cd-er hvis Spotify gir all musikk mye raskere enn vi kan finne fram til akkurat det Dire Straits-albumet som vi plutselig fikk lyst til å høre igjen?
Bi har et pågående prosjekt som måler publikums kulturkonsum i krisetider. Ett av de mest interessante funnene i den siste undersøkelsen, var at hver tredje person under 30 år hadde brukt musikktjenesten Spotify det siste halve året. Tallet er oppsiktsvekkende fordi Spotify bare var et halvt år gammelt da undersøkelsen ble foretatt. Fra null til 30 prosent markedsdekning på seks måneder er eksepsjonelt, selv på et område hvor veksten kan være eksplosiv.
Spotify er ikke en nedlastingstjeneste. Du eier ikke musikken, selv om du betaler de 99 kronene i måneden som et abonnement koster (du kan lytte gratis, men da er det reklame etter hver femte låt, og du kan ikke lytte på mobiltelefonen). Men som leietaker har du umiddelbar tilgang til et musikkbibliotek som kan måle seg med NRKs. Jeg skriver dette til tonene fra Schuberts strykekvartett «Døden og piken». Spotify kunne tilby 113 forskjellige innspillinger.
I løpet av det siste døgnet har jeg sett to filmer leid fra Get, hørt timevis med musikk leid fra Spotify, og lest en ebok og nyårets første utgave av The New York Times, begge kjøpt fra Amazon. Men trengte jeg egentlig kjøpe boken og avisen? Alt jeg var ute etter, var å lese dem. Elektroniske produkter har ingen samlerverdi, en fyldig bokhylle i eleseren gir heller ikke den sosiale status som vegger dekket av bokrygger gir.
Kulturbransjen og mediebransjen går inn i det nye tiåret med akkurat den samme utfordringen: Hvordan skal forbrukerne inspireres, overtales eller tvinges til å betale for produkter som ikke har noen fysisk kvalitet, og som i tillegg lar seg skaffe gratis for den som har samvittighet til det.
Stadig flere aviser eksperimenterer med digital distribusjon også av papirutgavene. Amazon tilbyr foreløpig 88 aviser fra 15 land til selskapets eleser, Kindle. Jeg kan lese dagens utgave av min egen avis på iPhone eller pc hvis den ikke ligger i postkassen. Hvorfor skal jeg eie dette eksemplaret når jeg har lest det, hvis jeg kan leie retten til å lese det?
45-åringene får flakkende blikk og små angstutslett hvis noen foreslår at han skal kvitte seg med cd-samlingen som han har brukt hele sitt voksne liv på å bygge opp. 20-åringen har alt på en harddisk, og engasjerer ikke følelsesapparatet i om det er 7500 eller 12.300 låter der. Hun vet at hun lett kan erstatte alt som blir borte, og at musikkens lagringsmedium ikke har noen verdi i seg selv. Hvis hun fortsetter å tenke slik når hun nærmer seg de 45, vil kulturprodukt i stadig mindre grad bli noe vi kjøper og eier, men i stedet noe vi leier så lenge vi har glede av det.
Sant å si høres det ut som en bedre løsning.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer