Jonas Gahr Støre, det gode mennesket i Utenriksdepartementet, bekjente sin tro i Vårt Land tidligere i høst. Han tror på Gud og regner seg som kristen, kunne han fortelle. Men hvordan han utøver sin tro, fikk vi ikke vite. Det var en sak for privatlivet.
Nå ja, litt offentlig trosutøvelse tillater han seg: I oktober ble det 154. ordentlige storting åpnet ved at alle representantene sang Kongesangen, hvor de ber Gud velsigne kongen og Den Hellige Ånd knytte troskapsbånd mellom konge og folk. Vi får tro at Støre sang med. Deretter ba den kristne kong Harald om at Gud måtte velsigne Stortingets arbeid, mens statsråd Bård Vegar Solhjell fra den sekulære regjeringen ba om at Gud måtte velsigne også kongen og fedrelandet, et ønske de øvrige delegatene istemte, som det står i Stortingets referat.
Slike rester etter 1000 år med offentlig trosutøvelse er det norske samfunnet fullt av. Vi ser dem bare ikke, fordi vi har blikket stivt festet på hijaben. Da Jonas Gahr Støre i valgkampen gjentatte ganger sa at vi må «vaske religionen ut av politikken», var det sikkert i et fromt ønske om å gjøre spesielt hans del av politikken, den utenrikske, enklere. La oss redusere sivilisasjonenes kamp til en konkurranse om oljeressursene og holde Allah utenfor.
- Kan ikke ha hørt seg selv snakke
Men hvis støre tror at det går an å gjøre politikken til en religionsfri sone, kan han ikke ha hørt seg selv snakke. Til Vårt Land sa han nemlig også dette: «Vi har bråvåknet til at religion er en daglig størrelse i mange menneskers liv. Det er en utfordring, og vi har bare sett begynnelsen av den.»
Jeg vet ikke når Støre skvatt opp, men på hans side av politikken åpnet mange øynene da den tyske, venstreorienterte filosofen og kjente ateisten Jürgen Habermas i 2001 signaliserte at han var begynt å tenke nytt og annerledes om kristendommens plass i Europas kultur og offentlighet. Etter hvert hadde Habermas kommet til at ikke bare har religionen nektet å dø i møtet med de såkalte sekulære samfunn, den vokser i omfang og innflytelse. Og fordi den religiøse tenkning om mennesket har mye å tilføre samfunnet som de sekulære ideene ikke har, må religionen trekkes inn i den offentlige diskurs, mener han.
I Norge er det Klassekampen som sterkest har tatt til seg oppfordringen fra Habermas. Ved siden av Vårt Land, som naturlig nok ikke har skrupler med å skildre religionens plass i det offentlige rom, er det ingen medier i Norge som tar religiøse spørsmål og fenomener mer alvorlig enn Klassekampen. Ikke bare har avisen en fast kronikk om religion hver uke, den har også et våkent øye rettet mot debatter i kirke og moské. I venstresidens avis snakker intervjuobjektene oftere om tro og tvil enn i tradisjonelt konservative aviser.
Demonisering av Islam
Habermas skrev i boken «Between Naturalism and Religion» at «borgerne bør ikke presses til å splitte sin identitet i en offentlig og en privat del i det øyeblikk de deltar i den offentlige diskurs. De bør få lov til å gi uttrykk for sine meninger i et religiøst språk hvis de ikke finner dekkende «sekulære» uttrykk for hva de mener».
Når nordmenn ikke finner dekkende sekulære uttrykk, skyves de ut av mediene. Det foregår en omfattende usynliggjøring av protestantismen og en tiltakende demonisering av islam i norske medier. Kristendommen er noe vi har lagt bak oss, islam er noe vi må beskytte oss mot. Dette er den ubevisste parole på norske redaksjonsmøter. Resultatene er prosaiske, som at ingen skriver om gospelkonserter med 3000 entusiastiske tilhørere fordi musikkjournalisten er på hip hop-konsert med 47 i salen, eller at Kirkemøtet får mindre omtale enn et bilvelt uten personskade. Dette er ikke engang en karikatur. I august ble Olav Fykse Tveit utnevnt til generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. I fem år skal en nordmann være øverste leder for en halv milliard kristne. Utnevnelsen var notisstoff i en håndfull aviser, mannen skulle jo tross alt ikke være med i «Skal vi danse?».
Samtidig bruker vi stadig mer plass på farene for islamisering av samfunnet og behovet for å trekke grenser mot det nye og fremmede. Aftenpostens debattredaktør, Knut Olav Åmås, mener at vi trenger flere religiøse konfrontasjoner og advarer mot å opprette en «urørlighetssone» rundt religionene. Faren for at vi skaper en usynlighetssone er nok betraktelig større.
Ikke stort bedre i Sverige
En fersk undersøkelse fra Göteborgs universitet av religionsstoffet i 14 dagsaviser, bekrefter at det står likedan til i svenske medier: Religion omtales lite, og stort sett negativt. Men det er betydelige forskjeller religionene imellom: Protestantismen omtales stort sett som trivelig lokalstoff, islam er en terroristisk trussel, hinduismen er en kime til konflikt i India, buddhismen er noe fredsgreier som munker og Hollywood-kjendiser driver med og jødedommen snakker vi ikke om, av grunner alle kjenner.
Religionssosiolog Mia Lövheim ved Universitetet i Oslo sier i rapporten fra prosjektet at journalistene nøyer seg med å speile en stereotyp oppfatning i det sekulære samfunn av at religion står i motsetning til demokrati og mangfold. Den dagen journalister setter seg større mål enn å speile stereotypier, kan det være at andre enn Gahr Støre bråvåkner.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer