I flere uker har spørsmålene trommet som høstregn mot taket på Børsen: Er dette større enn 1987? Er det verre enn 1929? Blir det crash? Er dette det aller verste som har hendt noensinne?
Inne i enhver journalist bor det en ambisjon om å få skrive for Guinness bok om verdensrekorder. Vi trekkes mot superlativene, mot «verste», «største» og «dypeste», ikke mot kjedelige moderasjoner som «litt» og «betydelig». Gi oss ikke de rene og ranke, men de reneste og rankeste. Ikke uro, men kaos. Ikke bekymring, men panikk.
DAGENS NÆRINGSLIVS forsider har vært kledd i sekk og aske siden forsommeren: «Helsvart for nye boliger» (26. juni). For journalister er ikke alminnelig svart svart nok, helsvart må det være. «Boligsalget stuper. Vanvittige utleiepriser» (2. august). Det som synker, stuper. Det som øker, øker vanvittig.
Også den 12.august, den 21.august og den 11.september ble DNs lesere møtt av forsider som tok sikte på å skremme, om ikke gudsfrykt så i hvert fall nøysomhet, på alle med boliglån. Fem oppslag på snaue tre måneder, er det mye? Kan vi si at det er vanvittig mye?
DET KAN VI ANTAKELIG ikke si ennå, for det kommer stadig flere. Torsdag hadde begge løssalgsavisene førstesider over samme tema. VG var uvanlig tilbakeholdende og skrev bare om «Tøffe tider for boligkjøpere», mens Dagbladet fikk plass til både «Boligbobla sprekker», «prisras» og «kriserådene» på samme side.
Regionavisene skriver det samme, nettavisene likeså. Lokalavisene følger opp, og fjernsynets programledere tar på seg panikk- og kriseblikket. Er dette slutten? Vi gir deg svaret etter Dagsrevyen.
HVILKEN ROLLE SKAL pressen spille når uroen melder seg? Skal vi løpe omkring som vettskremte kyllinger, eller skal vi minne om at i enhver krise ligger spiren til det nye? At over 100 års erfaring viser at næringslivet pleier å få svidd vingene og falle raskt og dypt når spekulantenes hybris har drevet aksjekursene litt for nær solen. Det var ikke hele himmelen som falt, bare Ikaros.¨ Det er heller ikke noe nytt at internasjonale økonomiske problem skvulper inn over våre egne strender. Det går riktignok fortere nå, avstanden til Wall Street er redusert til diameteren på en fiberoptisk kabel. Men effekten var den samme før. Da kornkrisen i England, urolighetene i Tyskland og krigen på Balkan i 1870-årene rammet skipsfart og handel, tok det riktignok flere år før virkningene nådde min egen by, men i november 1882 gikk det første stavangerske handelshuset over ende. Alexander Kielland skrev i et brev til Georg Brandes at de store falt først: «Det var de eldste og fornemste familier, vår nærmeste omgang gjennom generasjoner». Men Kielland så også hvem som sto underst da de mektigste falt: «Sparepenger forsvunnet, barns og kvinners fond inndratt i virvelen, arbeidsfolk uten arbeid, de små handlende med ubetalte regninger.»
DE GAMLE PATRISIERNE gikk konkurs, men ut av denne krisen vokste likevel nye kapitalister fram, Chr. Bjelland og Sigval Bergesen blant dem. Bak de stengte verftene steg røyken fra pipene på de første hermetikkfabrikkene, den neste gullalderen for byen. Men det oppdaget ikke Alexander Kielland.
Det er stor fare for at alle vi mindre penneføre arvtakere gjør samme feilen i dag. Vi ser bare fallene og de forsvunne sparepengene. Vi bekymrer oss så sterkt for barns og kvinners fond at vi faktisk bidrar til å trekke flere inn i virvelen. For hvert oppslag om at boligprisene stuper, faller de litt mer. Selgerne blir nervøse og de få kjøperne blir kravstore. Slik er handelens psykologi.
SELVFØLGELIG ER DET en utillatelig forenkling å hevde at krisen er av psykologisk art. Men psykologi er en viktig faktor i økonomien. Stimfiskbevegelsene på børsen lar seg ikke forklare med endringer i substans. Substansen går ikke åtte prosent ned den ene dagen og fem prosent opp den neste. Både småsparere, boligkjøpere, børsmeklere og store aksjonærer blir påvirket av den allmenne stemningen i samfunnet. Denne stemningen blir igjen sterkt påvirket av journalistenes valg av vinkel, ord og tittelstørrelse. Når DN bruker hele sommeren på å fortelle leserne at det er krise på boligmarkedet, blir krisen i hvert fall ikke mindre.
Motsatsen til dramatisering er ikke fornektelse eller fortielse. Motsatsen er innsikt og nyanser. Hvis noen av artiklene om mislykkete visninger, renter på 11 prosent og gretne utlånssjefer blir erstattet av analyser av hvordan og hvorfor vi er havnet i dette uføret, vil innsikten øke. Selv vil jeg anbefale flere artikler av nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz, hvor han forklarer hvilken virkning det har på økonomien å kutte skattene og føre en krig til tre billioner dollar samtidig. Han skrev allerede i 2003 - før invasjonen - at krigen i Irak og skattepolitikken til George Bush ville føre oss nøyaktig der vi er nå. Mer Stiglitz, mindre «BoligSJOKK!!» ville gjort norske aviser og norske avislesere klokere.
OG HVIS VI IKKE bare leter etter familier som blir drevet fra gård og grunn, men også ser etter røyken fra de nye fabrikkpipene, vil noen kanskje øyne små håp midt oppe i det helsvarte. Gjør pressen jobben skikkelig, kan det være at kyllingen til slutt forstår hva som traff den, og at det ikke var så farlig som den trodde.
Kommentarer