Pressens selvdømmeorgan var satt i en knipe i samme øyeblikk som de tre klagene på Otto Jespersens «jødemonologer» forelå. Både det mosaiske trossamfunn og Imre Hercz, som selv kom levende fra gasskamrene i Auschwitz, har tung moralsk autoritet. Utvalgets medlemmer følte ganske sikkert sterkt ubehag da Jespersen brølte ut sine referanser til jødiske pantelånere, jødene som drepte Jesus, jødene som var fulle av lus og skadedyr. I en normal tekst ville formuleringene åpenbart vært i strid med god presseskikk, så vel som med øvrige normer for debatt i et forsøksvis humant samfunn. Men Otto Jespersens hensikt var å more, og det er vanligvis nok til å løfte ethvert overtramp ut av presseetikkens domene. PFU kan ikke påta seg å anmelde revyer.
Der kunne det ha endt. Utvalgets sekretariat kunne høflig ha svart at selv om Otto Jespersen åpenbart ikke viser respekt for andre menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn, er denne paragrafen, som resten av Vær Varsom-plakaten, ment å skulle regulere journalistikk, ikke komikk. Men utvalget valgte i stedet å ta alvor kun alvorlig, ved å slå fast at Jespersen i deler av monologene «trådte ut av satirens form». Det lyder mer avansert enn dronning Victorias berømte: «We are not amused», men betydningen er den samme. Utvalget forsøkte å felle Jespersen og samtidig bevare prinsippet om at humor ikke lar seg vurdere presseetisk.
DESSVERRE PLASSERER PFU seg med dette knepet i en guffen tradisjon. Første steg i enhver kampanje for å få straffet den sjokkerende humoristen har alltid vært å anklage ham for ikke å være morsom, for å ha trådt ut av humorens reservat og inn i alvoret. Lenny Bruce, som Otto Jespersen ganske sikkert er inspirert av, ble arrestert på scenen for obskøniteter, Monty Python forbudt i Norge for gudsbespottelse, og vi trenger vel ikke engang nevne Muhammed-karikaturene. Anklagene var i alle disse tilfellene den samme: Dette er simpelthen ikke morsomt.
Den sjokkerende vitsen er ikke en del av alvoret, den er alvorets nødvendige motstykke. Den oppstår spontant etter enhver tragisk hendelse. Bare dager etter at Olof Palme ble skutt, meldte en dansk avis at det var vår i Sverige, det var funnet en palme med to skudd. Prinsesse Diana var ikke løftet ut av bilvraket i Paris før de første makabre vitsene fant sin vei ut i verden. Det finnes tusenvis av tsunamivitser på nettet.
DE KOMMUNISTISKE regimene forsøkte å beskytte sin legitimitet ved å straffe vitsemakere. I Vesten er det en slags gjennomsnittlig anstendighet som blir forsøkt vernet ved å straffe visse former for humor. Men ettersom grensene for denne anstendigheten flytter seg, må også humoristene hele tiden søke nye områder for å oppnå samme effekt. Eve Ensler fant vagina, Harald Eia fant skrukken, Otto Jespersen fant jødene. Mens «Vaginamonologene» skapte befriende latter om det unevnelige, framsto «Jødemonologene» som de kom fra et nærliggende kroppslig hulrom.
Den britiske humorforskeren og professor i sosiologi ved universitetet i Reading, Christie Davies, har vist hvordan BBC opp gjennom årene har håndhevet strenge regler om hva det er lov å spøke med. I 1948 var det ikke lov å vitse om utroskap, feminine menn, prostitusjon eller kaniners seksualliv.
I dag er det rasistiske stereotypier og Muhammed som rammes av forbudene.
DAVIES SKRIVER i sin bok «The right to joke»: «Vitser er humoristiske ytringer som eksisterer i sin egen verden og som ikke kan reduseres til seriøse uttalelser. Vitsen er der for vitsens skyld. Den er et dårlig objekt for indignasjon.»
Likevel blir de fleste av oss indignert av vitser som rammer våre hellige rom, enten det er Jesus, Muhammed, kjønnslivet, hudfargen eller holocaust vi bevarer der inne. Otto Jespersen har opp gjennom årene trampet inn i mange av disse rommene. Personlig synes jeg han gjør det med en total mangel på språklig finesse, empati og intelligens. Hans egen trygge posisjon i den liberale middelklassen (venn med finansministeren, samboer med en av norsk balletts førstedamer, skattepliktig inntekt på 1,6 millioner) gjør ham til en lite troverdig samfunnsrefser. Han låter kanskje som Lenny Bruce, men bare på samme måte som Herborg Kråkevik låter som Edith Piaf. Likevel får jeg finne meg i at TV2 og enkelte seere finner ham underholdende.
NORGE ER DET eneste landet i Europa, muligens i verden, som ikke har noe offentlig organ som regulerer innholdet i kringkasting. Den offentlige Klagenemnda for kringkasting ble lagt ned i 1998, under forutsetning av at alle kringkastere underordner seg jurisdiksjonen til Pressens Faglige Utvalg. Dermed finnes det ingen andre steder å gå enn til PFU for den som føler seg støtt av et innslag på fjernsyn. Men dette utvalget ble opprettet for å behandle klager på tradisjonell journalistikk, og er lite skikket til å vurdere innholdet i underholdningsprogram. Ved å felle TV2 etter en paragraf i Vær Varsom-plakaten som ikke var ment å skulle regulere humor, hvor dårlig den enn måtte være, har utvalget åpnet for at alle som ikke ler av vitser om deres egne tabuer kan påberope seg presseetikken. Det er sannelig ingen spøk.
Kommentarer