Dagsavisens Hege Ulstein har gitt sine lesere en faglig selvangivelse hvor hun oppga at hun er kjøpt og betalt. I løpet av de fem siste årene har Utenriksdepartementet delt ut halvannen million kroner i reisestipend til journalister. Hege Ulstein har fått to av dem, på til sammen 30.000 kroner.
De deler ikke ut gratis lunsjer i UD heller. Ulstein ville bruke det siste stipendet til å dra til Sør-Sudan i januar for å dekke en folkeavstemning som kan føre til at Afrikas største land blir delt i to. Det fikk hun ikke lov til, hun måtte bruke pengene til å følge utviklingsminister Erik Solheim nå i oktober.
I en artikkel
på Dagsavisen nye forum for nettdebatt, nyemeninger.no, skrev Ulstein at dette kravet er problematisk. «Dagsavisen har ikke råd til å sende meg til Sudan støtt og stadig … I en ideell verden burde absolutt all journalistisk virksomhet finansieres av mediehusene selv. Stipendier og sponsing, enten det er fra det offentlige, ideelle organisasjoner eller kommersielle aktører, vil alltid reise berettigete spørsmål om journalistikken er kjøpt og betalt,» skrev hun. Det var dette som fikk Stein Søyland til å briste ut i takknemlighet.
Omtrent samtidig med at Dagsavisens ærlige medarbeider satte seg på flyet til Juba, dro Joseph McQuaid til Patykaprovinsen i Afghanistan for å lage reportasjer om Kompani Charlie fra New Hampshires nasjonalgarde, som er utplassert der for å sikre friheten for de gode borgere av Amerikas forente stater.
Joseph McQuaid
er utgiver og ansvarlig redaktør i The New Hampshire Union Leader, delstatens største avis. Når han tok på seg det krevende reportasjeoppdraget, som blant annet omfattet flere strevsomme runder med golf inne på basen, var det for å spare bedriften for penger. «–Jeg hadde ikke råd til å sende en reporter i tillegg til fotografen, og pokker heller, selv er jeg billig», skrev han i en personlig spalte etter hjemkomsten.
Så billig er McQuaid at han lot tre firmaer sponse reportasjeturen. Ett av dem var BAE Systems, delstatens største industribedrift, som hovedsakelig lever av leveranser til det amerikanske forsvaret. Samtidig med at redaktøren var i Afghanistan på BAEs regning, skrev avisen en leder som gikk skarpt i rette med det lokale demokratiske partiets påstand om at BAE er krigsprofitører. New Hampshires innbyggere er «antakelig temmelig takknemlige for at BAE gjør det de gjør. Det samme er vi.», het det i lederartikkelen.
Sannsynligvis
burde vi nordmenn være mer takknemlige for at Utenriksdepartementet gjør det de gjør i Sudan. I den nye folkevandringstiden er fred i store afrikanske land også i vår egen interesse. Uansett må det være en styrke for Dagsavisen at den har medarbeidere som vil skrive om noe annet enn skattelister og det fuktige seksuallivet til presten i Vålerengen menighet.
Men Hege Ulstein kjenner ubehaget ved at Utenriksdepartementet åpenbart er mer interessert i positiv omtale av Erik Solheims innsats enn i uavhengig journalistikk om Sudan. Hun skriver at departementet bør droppe betingelsene og la journalistene bruke stipendene «til de sakene og på de tidspunktene vi selv vurderer som viktige».
Dagsavisen
ville ikke overlevd en måned uten den statlige pressestøtten, og de er således eksperter på å forsvare sin uavhengighet mot anklager om at den som tar regningen også bestemmer menyen. Men som eksemplet fra New Hampshire viser, problemstillingen er ikke særlig annerledes i en ren kapitalistisk økonomi, hvor statlige pressesubsidier har omtrent samme sosiale status som bendelorm.
Distanse er et hedersord i alle debatter om redaksjonell uavhengighet. Det dukket raskt opp også i debatten etter Ulsteins bekjennelse. Maren Sæbø, redaktør for Verdensmagasinet X, advarte i et innlegg mot de mange reisestipendene for journalister som de humanitære organisasjonene deler ut. De er mer problematiske enn Solheims bidrag til egenomtale mener hun, «fordi mange journalister ender opp med å se verden gjennom «bistandsbriller», delvis fordi vi mister en nødvendig kritisk distanse til organisasjonene.»
Men mot
denne kritiske distansen står kravet om at journalistene samtidig skal være nær sine lesere og tett på sitt lokalmiljø. I små lokalsamfunn, hvor de fleste norske aviser kommer ut, er det ikke noe naturlig skille mellom lesere, kilder og annonsører.
Kildene leser, leserne annonserer, annonsørene informerer. Det krysspresset som enhver lokaljournalist lever i, fører til at man ser verden gjennom lokale briller og helst ikke vil skrive noe som gjør at nabobygda stikker av med arbeidsplassene eller det nye sykehuset.
Ærlighet,
lik den Hege Ulstein demonstrerte, er antakelig den beste broen mellom distanse og nærhet. Men den er ikke nok, ryddighet i prinsippene trengs også. Norsk presse bør kollektivt avslå stipend med den type bindinger som Erik Solheim er så glad i. Alle stipend, både statlige og fra private organisasjoner og bedrifter, bør kanaliseres gjennom Pressens stipendkomité, som allerede fordeler en rekke slike. Og Joseph McQuaid bør heller kreve at BAE betaler mer for annonsene enn å sende dem regningen for konkrete reportasjeoppdrag.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer