Hele 2008-prosjektet handlet om å gjøre Stavanger-regionen mer attraktiv for andre enn ingeniører og pengeflyttere. I så fall leverte Telemarksforskning sist uke en kalddusj da de plasserte oss på 72. plass blant regioner nordmenn kan tenke seg å flytte til. Riktignok kom Klepp, Time og Rennesøy bra ut av målingen, men samlet fremsto Stavanger-regionen mer som en straff enn som et Shangri La.
Veggdans i Gloppedalsura og iskalde kor i Vågen endrer ikke alene folks oppfatning av en region som mest er kjent for dårlig vær og dyre leiligheter. Ett år er også for lite til å skyve på etablerte holdninger, myter og fordommer. Det er ittepå jobben må gjøres. Og ittepå, det er altså nå.
MYE AV ANSVARET kommer til å hvile på de tunge institusjonene. Spontane initiativ og spirende private tiltak er viktige også på kulturområdet, men de tyngste løftene må tas av dem som har størst krefter: Kommunene, symfoniorkesteret, universitetet, teatret, kunstmuseet, kulturhusene, de store festivalene, kulturskolen, kirkene - og mediene. Og la oss like gjerne begynne med oss selv: Aftenbladet må utvikle en journalistikk som bidrar til å svekke kulturlivets tendenser til å etablere seg i beskyttede reservater. På samme måte som Stavanger 2008 lokket institusjonene ut av sine trygge lokaler og rammer, og skapte opera i svømmehallen og teater i strandsteinene, må kulturjournalistikken våge å bryte ut av de etablerte rammene og inn i økonomien, sporten og politikken. Vi kommer til å beholde kultursidene, men gjerdene mellom avdelingene kommer til å bli lavere. Hvorfor skal ikke Allan Gaarde få snakke om sine lesevaner, og ikke bare om den vonde lysken eller den presise venstrefoten? Mannen leser jo mer enn d e fleste. Og hvorfor skal ikke økonomijournalistene følge pengestrømmene i kulturlivet, de er både mange og til dels store.
OVER NYTTÅR vil leserne av både papir- og nettutgave også se at det skjer noe med debatten i Aftenbladet. Den vil bli redigert annerledes og prioriteringene vil bli klarere. Debattredaksjonen blir kraftig forsterket, og vil langt oftere enn før ta initiativ og forsøke å skape ordskifter. Hensikten er å bidra til å gi Stavanger-regionen en diskuterende offentlighet, noe den i liten grad har hatt hittil.
En av årsakene til dette er at vi har et universitet som i altfor stor utstrekning har vært seg selv nok. Universitetets folk må ned fra høyden og ut i byen. Tilløpene til kritikk av lokale tendenser og nasjonale sannheter må ikke stenges inne på Ullandhaug, men brukes som råstoff for debatter på kafeer, i bokhandler, bibliotek og andre arenaer. Professorer og amanuenser, stipendiater og masterstudenter er viktige deltakere i den offentlige samtale, enten temaene har lokal, nasjonal eller global karakter. Hvorfor skal bare Oslo diskutere okkupasjonshistorien, klimaet eller Norges krigføring i Afghanistan?
BYENE, BÅDE Stavanger og Sandnes, har langt flere arenaer enn vi trodde vi hadde. 2008 viste oss at det går an å synge i Hurtigbåtterminalen, vise bilder i parken, lese høyt fra hustak eller gatehjørner, skrive dikt med høyballer i utmarka og danse nær sagt overalt. Det er ingen grunn til å trekke seg tilbake til hulene. Hvorfor skal vi ikke ha en Stemmens dag hvert år, og fylle byrommene med sang en kald førjulslørdag? Hvorfor kan ikke Sandvedparken være galleri og parkeringsplassen på Ikea en scene nå ittepå?
Litteraturhuset i Oslo er blitt en stor suksess. Ikke først og fremst på grunn av bøkene, men på grunn av menneskene som møtes der, og diskusjonene de fører seg imellom. Huset er blitt en arena for ordet, for de friske debattene og de spennende foredragene og for samtalen over mat og vin. Vi trenger ikke en kopi i Stavanger, men vi trenger noe tilsvarende. Aftenbladet har vært for tafatte i diskusjonen om et litteraturhus her i regionen, det har vi tenkt å gjøre noe med.
En viktig suksessfaktor for litteraturhuset i Oslo, er beliggenheten. Plasseringen på hjørnet av Parkveien og Wergelandsveien kan virke usentral, men det går en viktig urban ferdselsåre mellom sentrum og Majorstua rett fordi huset. Hegdehaugsveien og Bogstadveien er Oslos mest europeiske gateløp, med mange små butikker, korte kvartal, spisesteder og leiligheter.
STAVANGER MANGLER slike gateløp. Byen har et flott, men lite og lukket middelaldersentrum. Folk flest går i et rundtråkk gjennom Søregata, Kirkegata, Breigata og Østervåg, og på kveldstid samles alle sammen langs Skagen. Det er tungt å endre disse vanene, men hvis kommunen ser kulturutvikling og byutvikling som uatskillelige oppgaver, kan mye skje. Stavanger har en historisk mulighet til å utvide sentrum østover, fra Smedkvartalet via Nytorget og gjennom Pedersgata til Urban Sjøfront. Griper noen muligheten, eller blir den skuslet bort?
Bjergstedvisjonen vil bli konkretisert i betong, glass og levende musikere i løpet av de nærmeste årene. Men hvor skal musikerne spise og ta seg et glass? Hvor skal publikum møtes før og etter konsertene? Er kommunen villig til å ta de grepene som skal til for at for eksempel Løkkeveien blir en bymiljøgate med kafeer, restauranter, musikkbarer og butikker som ikke stenger klokken 17? Vil vi i det hele tatt ha en by som er en by - nå ittepå?
Kommentarer