Et Røde Kors-lag på Vestlandet inviterte for mange år siden til «en hyggekveld» der medlemmene ville få høre en personlig beretning om «hvordan det kjennes å ligge under et snøskred». Det var noenlunde samme opplegg BI fulgte da de sist uke ba konsernsjef Kjell Aamot fortelle om situasjonen i Schibsted.
Ut fra foredraget kom en melding om at Aamot hadde gitt de store betalingsavisene max 20 år igjen å leve.
EN SLIK DYSTER diagnose medførte selvfølgelig noen hevete øyenbryn i de store betalingsavisene som Schibstedkonsernet er bygget på. Aftenpostens redaktør ga på lederplass sin eier en verbal ørefik: Det er «helt unødvendig å varsle at nekrologen allerede ligger klar. I så fall stiller vi krav til at den er mer velskrevet og bedre begrunnet», skrev avisen og fortsatte med å kalle Aamot en kulturpessimist. Noe annet er det jo ikke lett å være for en mann som bruker store deler av dagen til å lese avisregnskaper. Victor Hugo skrev ikke mer gripende elendighetslitteratur.
Men først og fremst er Aamot en økonomisk darwinist. Han vil at de ansatte nedover i rekkene skal skjønne at evolusjonen ikke stoppet med dannelsen av Norsk Journalistlag. «Credoet i dette selskapet er at det ikke er de største eller sterkeste som overlever, men de mest tilpasningsdyktige», sa han i BI-foredraget.
OG HVA SKAL VI så tilpasse oss? I USA ser det virkelig ut til at betalingsavisenes tid er på hell. Tribune-konsernet, som eier blant annet Los Angeles Times og Chicago Tribune, har søkt konkursbeskyttelse, Miami Herald er lagt ut for salg. The New York Times ble nylig reddet av et milliardlån fra en meksikansk investor. The Christian Science Monitor, en av USAs fremste kvalitetsaviser, har lagt ned papirutgaven og publiserer bare på nett. Flere mellomstore aviser varsler at de vil gjøre det samme.
Kjell Aamot har lenge hevdet at det ikke er papiret det er noe i veien med, selv om han liker nettet bedre. Både nisjeaviser og gratisaviser har fremtiden foran seg, det er de store allmennavisene som kommer til å slite. Han sier ikke noe annet enn at avismarkedet, som fjernsynsmarkedet, radiomarkedet og nettmarkedet, kommer til å bli mer fragmentert, mens de store regionavisenes forretningsmodell er basert på det motsatte; at et flertall i et avgrenset marked hver dag leser samme avis.
DAGBLADET HAR for lengst innsett at Aamot har et poeng. Neste omlegging, som kommer om to uker, vil derfor forsøke å drive avisen up market. Færre allmenne nyheter, mer kultur og debatt - og høyere pris. Mange har spådd at Dagbladet kommer til å bli gratisavis, eller ren nettavis.
De velger i første omgang den tredje vei: Å bli nisjeavis. Når opplagstallene kommer i neste uke, vil Morgenbladets redaktør, Alf van der Hagen, nok en gang smile så bredt som en intellektuell våger. Kombinasjonen av gode intervjuer, aktuelle analyser, frisk debatt og krevende kulturstoff har gjort Morgenbladet til opplagsvinneren i norsk presse de siste årene. Dagbladet ser ut til å ville bevege seg inn på Morgenbladets marked, vel vitende om at det på sikt betyr et liv med maksimum 40-50.000 i opplag. Men alternativet er å dø rundt 70.000 et sted, fordi kostnadsstrukturen er helt annerledes for en nyhetsavis enn en kommentaravis.
Mens direktørene strever med å puste under snøskredet, velger den avtroppende redaktøren av USA Today et både muntert og optimistisk farvel, kanskje ut fra den gamle lærdom at pessimistene ofte får rett til slutt, men optimistene har det mye morsommere i mellomtiden. Ken Paulson sa i et foredrag til presseklubben i Washington for to uker siden at hvis avisene hadde vært oppfunnet i dag, ville Google følt seg enormt truet. Tenk deg at noen faktisk tar på seg å hyre spesialister som finkjemmer lokalsamfunnet, sjekker utallige kilder og gir deg en daglig rapport som velger ut det viktigste fra den enorme informasjonsstrømmen. Denne nye oppfinnelsen - avisen - ansetter også egne folk til å sjekke fakta, slik at du vet at du kan stole på informasjonen. Og den kommer ferdig printet, slik at du slipper å stå i kø ved printeren og banne over manglende fargekassetter. Du trenger heller ikke slå den av på fly, eller lade batteriene annenhver time. Alle ville sett et slikt produkt som en enorm nyvinning i forhold til det uoversiktlige, upålitelige, teknisk kompliserte nettet. Avisen var det 17. århundrets iPod, mente Poulson. Nå bør vi oppfinne den på ny.
KANSKJE. FOR ÅNDEN sitter ikke i cellulosen. Problemet i amerikansk, europeisk og norsk presse er ikke at folk slutter å kjøpe papir, men at det blir stadig mindre penger til å finansiere den journalistikken som samfunnet trenger. Kjell Aamots gratisaviser er bare interessante hvis de har råd til å avsløre lokalt maktmisbruk, eller økonomi til å rapportere om internasjonale begivenheter som er vesentlige for leserne. Nisjeavisene er bare interessante hvis det samtidig finnes et annet system som sørger for at vi har et opplyst folk. Schibsted kan nok tjene penger på å selge bruktbiler via nettet i Frankrike, men for utviklingen av det norske demokratiet hadde det vært en fordel om selskapet også fant ut hvordan det fortsatt går an å leve av den journalistikken som er demokratiets oksygen.
Kommentarer