La vettene hvile!

Det var som et norrønt skrømt raslet med kandaharbindingene. Hu! Husker dere Lillehammer? Selvfølgelig husker vi Lillehammer, byen ingen forlot uten å få merke, eller pins som vi kalte det den gang.

Til tross for 18 år med global terapi sliter vi ennå med bildene fra Stampesletta og problemene med å skille de psykedeliske vettene til Bentein Baardson fra medlemmene av Lillehammer Olympic Organizing Committee. Kjære vakre, vene, ikke si at vi skal tilbake dit?

Fortumlet over meldingen om at Norges Idrettsforbund seriøst arbeider for at Oslo og omliggende dalsider skal være arena for et nytt verdensmesterskap i norskdom, gikk jeg til kommoden på jakt etter OL-trusen fra 1994. Den er håndsydd på en 200 år gammel vevstue i Gvarv og har skinnrand, vadmelsfor og ekstra stor åpning, såkalt nordmannsgylf.

Til tross for 18 år med global terapi sliter vi ennå med bildene fra Stampesletta og problemene med å skille de psykedeliske vettene til Bentein Baardson fra medlemmene av Lillehammer Olympic Organizing Committee.

Den gang tenkte vi at det fine med lekene på Lillehammer var at det igjen var blitt lovlig å være norsk og stolt. Vi hadde lagt bak oss perioden med Svenn Stray som utenriksminister og Europa hadde sluttet å le av diagonalgangen til Dollie de Luxe i «Lenge leve livet». Nå kunne vi sette på oss den gamle norske rallarhatten, feste norrøne Coca-cola pins til bunaden og hente fram vadmelsbroka fra skapet, hvor den hadde hengt siden det ble slutt på de trivelige årsmøtene i Fedrelandslaget.

Vi hadde mye å være Gerhard Heiberg takknemlig for i 1994. Under OL i Oslo i 1952 svimte folk rundt i Nordmarka i gabardindresser, tweedjakker og unasjonale skyggeluer. Men i 1994 var det ordnung på nasjonen. NRK viste bare bilder av godkjente publikummere med Sondre-genser og designertermos, ingen slapp om bord på toget fra Oslo før de hadde fremlagt bevis for at de hadde ætt i Kviteseid og kunne resitere fire vers av Draumkvedet.

I løpet av 17 dager viste vi verden at vi er en nasjon av telemarkinger, gjæve i ett og alt, smale om livet, brede om bringen, lette på tå hvor andre falt. Hver kveld, når de mange millioner tilreisende salgssjefer og viseadministrerende direktører, de fleste av dem fra Statoil, skulle hjem til hotellet fra den siste olympiske halvliter, spente de på seg plankene, grep hver sin hesjestaur og satte utfor hustakene med kaute hyl og frossen pust, hånd i hånd med Toralv Maurstad.

Vi har aldri vært norskere. I de tusen stuer samlet familien seg om den store trebollen med gome, mens minsten fikk dravle i neverkoppen. Far drakk mjød og risset piktogrammer inn i tømmerveggene. Rikskringkastingen sendte gamle opptak med Quisling og andre kjente telemarkinger, mens Dan Børge leste høyt fra Voluspå. Balders død gikk unna så krøllene dirret.

Henrik av Navarra mente at Paris var en messe verd. Også ham slo vi; for et skirenn på Lillehammer solgte vi 400 års kulturpåvirkning. Plutselig var vi alle odelsbønder med firskåren hake og rakt, blått blikk. Og bak en granlegg sto en lubben, innklippet rødrev og hørte Sissel Kyrkjebø synge Aasmund Olavson Vinje: ”Og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag”.

18 år.Det er nøyaktig hva et menneske trenger for å bli myndig og ta ansvar for sine gjerninger. Burde det ikke også være tilstrekkelig til å innse at vi ikke har sjelsstyrke nok til å være vertskap for et arrangement som i hvert fall i teorien skal stimulere til forståelse mellom nasjonene? Hvorfor vil noen lede oss ut i fristelsen til nok en gang å kile vår iboende, og ikke alltid like sjarmerende sjåvinisme?

Svaret kommer, naturlig nok, fra Gerhard Heiberg. Til Aftenposten sier han at «Tidspunktet er helt riktig. I 2022 vil OL meget trolig gå til Europa, og jeg kjenner ikke til at det kommer særlig mange søkere på banen».

Og hvorfor ikke det, mon tro? Ettersom alle OL-søknader inneholder fantasifulle kalkyler over de store økonomiske gevinstene arrangørbyen kan regne med, burde køen av søkere sett ut som et arbeidskontor i Aten. Men Europa lever i realismens tid. Franskmenn og italienere, tyskere og østerrikere vet hva det koster å leke seg på olympisk vis. Derfor søker de ikke. Den eneste skarpe utfordreren til Oslo blir antakelig Davos, hvor verdens mektigste denne uken snakker og skåler med verdens rikeste. De reneste prøvelekene, altså.

En konkurranse mellom Sveits og Norge om enda en gang å få lov til å brenne av noen milliarder kroner eller franc på fjorten dager, vil være et sant, men trist bilde på tilstanden i Europa. Søkerbyen Oslo forbereder seg allerede på et annet innrykk fra de mindre bemidlete deler av kontinentet. Aftenpostens lokale aftenutgave meldte onsdag at opp mot 2000 hjemløse fra Øst- og Sør-Europa er ventet til byen til våren. De kommer ikke for å heie på Petter Northug, men for å leve av det vi i vår olympiske storhet kan tenke oss å dele; en tikroning her, noen tomflasker der.

Bergens Tidende brakte sist lørdag en reportasje om Jesus, en 60 år gammel arbeidsledig spansk slakter, som leter etter tomflasker i byens gater, slik at han kan forsørge kone og datter. Hvis de olympiske leker virkelig er en investering som kaster av seg, burde Oslo heller hjelpe Spania med å få lagt arrangementet til Sierra Nevada eller ett eller annet sted i Pyreneene. Det finnes vel landsbyer vel så store som Lillehammer der.

Sjansene for at spanjolene brått blir konfeksjonsnasjonalister og ifører seg matadorkostymer og flamencokjoler er også minimale. Det er en olympisk seier, bare det.

Følg på twitter.com/svelle