Lite smør og døde papegøyer

Helt siden John Cleese var ung, og det var ikke i fjor, har verden ledd av den stive, blå, norske papegøyen som blir kakket i disken og kastet i gulvet uten at den beveger så mye som en fjær. Artsbetegnelsen var ikke tilfeldig. Hadde Monty Python-gjengen gjort papegøyen fransk eller italiensk, ville halve sketsjen vært borte.

Vi har et ufortjent godt rykte, og vi elsker å sitere alle som bringer ryktet videre, og bidrar til å forsterke det

«The Parrot Sketch» ble sendt første gang i 1969. Da John Major 21 år senere ble britisk statsminister, skrev avisene at han hadde norsk karisma. Samme vitsen om igjen: Nordmenn er komatøst kjedelige.

Sjefredaktøren avden spanske storavisen El Pais ble engang spurt hvorfor de aldri skrev om Norge. Han svarte: «Happy countries don’t make news». Hvor rett han hadde. Etter at tragedien rammet i sommer, har internasjonale medier ikke sluttet å skrive om Norge. De har analysert systemet vårt, besøkt barnehager og likestilte styrerom, beskrevet samhold og dugnader (i motsetning til den allmenne oppfatning bruker nordmenn langt mer tid på frivillig arbeid enn selv amerikanerne). Vi var i ferd med å komme til syne i den internasjonale opinion med dype og fine trekk ved det norske samfunnet.

Så kom smørkrisen. Nå ler de av oss i Danmark, i USA og Kina, i Sverige og England, Bulgaria og Australia – antakelig i mange nok land til at de kunne stemt Palestina inn i FN. For det er som nett-tidskriftet Slate ufølsomt skriver: «Bortsett fra en og annen skyteepisode, omtales Norge i amerikanske medier normalt bare i lette, folkelige saker». Som da Europa satt askefast, og Jens Stoltenberg styrte landet fra en flyplass via Ipad. Sindig, temperamentsløs, Norwegian blue.

Saturday Night Live laget et kort innslag om den bisarre krisen som har hjemsøkt det norske folk, Steven Colbert laget en lengre sketsj som han avsluttet med å spise smør på pinne, påsmurt enda mer smør. Og så slo de kinesiske, politiske animatørene til med en praktfull film hvor pakker med dansk Lurpak-smør blir kastet ut over Norge til tonene av «Do they know it’s Christmas».

Vår egen latter setter seg litt i halsen. Vi likte bedre artikkelen i The Financial Times om Norge som et «Eden med wi-fi» (sitat: «Hele verden ønsker at de var Norge»), eller Michael Moores innslag om helsesystemet i Norge, som han ikke våget å ta med i dokumentaren «Sicko» fordi han fryktet at seerne ikke ville tro ham. (Etter å ha presentert ordningene for barselpermisjon, bilordning for bevegelseshemmede og sydenturer på NAVs regning, oppsummerer han: «Er dette en fjern planet? Nei, det er Norge»). Det er i samme filmen fengselsdirektør Øyvind Alnæs på Bastøy stolt forteller om motorsagmorderen som ble satt til å jobbe i skogen – med motorsag.

Denne filmen ler vi litt av. Moore er tydelig ute etter å skape en kontrast til sitt eget hjemland, med verdens største fengselsbefolkning og 50 millioner uten sykeforsikring. Men hvis noen overdriver vår godhet, tåler vi det. Ja, vi tåler så inderlig vel den forskjønnelse som rammer oss selv. Satiren sliter vi mer med. Det er jo ikke slik vi er.

Men satire er en sannere kunstart enn journalistikk. Den gode satire sier noe sant på en tydeligere måte. Sannheten om Norge er at det er lettere å sparke i gang en diskusjon om smør enn om Statoil. Oljesand eller investeringer i råtne regimer? Er det ikke lavkarbo, lar vi det ligge.

OK, det er ikke hele sannheten om Norge. Men vi har et ufortjent godt rykte, og vi elsker å sitere alle som bringer ryktet videre, og bidrar til å forsterke det. Opposisjonelle røster, som Michael Moores norske motstykke, Erling Borgen, forsøker vi etter beste evne å nøytralisere, skandalisere og ignorere. Fem år etter sitter jeg ennå med en uro over at det antakelig var han som hadde rett og Dagbladet og NRK som tok feil i diskusjonen om filmen «Et lite stykke Norge».

Samtidig som noen bruker mangelen på smør som et bevis på sosialdemokratiets overveldende regulering, blir den årlige mangelen på siste modell Iphone tolket som et bevis på kapitalismens overlegenhet. Smørkrisen gjør oss ikke til latter fordi det er noen ukers svikt i leveringen av en vare, men fordi vi bryr oss om det.

Det trengte vi ikke gjøre. Vi kunne ventet litt med julebaksten, eller smurt litt plantefett på brødet. Men svikten i Tines markedsvurderinger vokste til absurde proporsjoner fordi norsk presses sterkeste side også er den svakeste.

Større land, som England, Tyskland, Frankrike og USA har klassedelte aviser. Eliten leser Le Monde, Wall Street Journal, Frankfurter Allgemeine og Guardian, mens folket hygger seg med Bild og Sun & Co. Allmuen har sine skandaler, børsen og akademia har andre. Vår egalitære pressestruktur, der alle klasser leser de samme avisene, styrker normalt de demokratiske prosessene. Men i noen saker blir alle populistiske samtidig. Aftenposten og de andre regionavisene løfter smørkrisen til førstesiden, NRK følger den som om den var en ny versjon av Cuba-krisen, og det skulle ikke forundre meg om ukens Morgenblad har en artikkel om smørets plass i diktningen til James Joyce.

I denne saken, i den årlige frykten for flåtten, i panikken når en landslagsspiller tar et glass øl, i alle saker der vi risikerer å bli mat for amerikanske satirikere og kinesiske animatører, hadde det vært en fordel om vi heller la oss stille ned i bunnen av buret, og ikke bruste så fryktelig med fjærene.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på twitter.com/svelle