Selv har han nettopp truet et par journalister med at de vil bli skutt, anbefalt steining av homofile og antydet at det kan springe bomber på norsk jord som straff for vår gudløshet, men ufine sms-er vil han slett ikke finne seg i.
Den skjeggete ynglingen i resepsjonen må ha fortont seg som oppfyllelsen av det gamle ord om at hvis ikke berget kommer til Muhammed, får Muhammed gå til berget. For dette var en mann som ordensmakten gjerne ville møte. I stedet for å bli mottatt med forståelse, ble Mohyeldeen Mohammad arrestert og satt i avhør.
Tre timer senere ble han løslatt, formodentlig etter en forelesning i et fag det ikke undervises i ved det islamske universitet i Medina hvor han til vanlig studerer, nemlig ytringsfrihetens grammatikk. I Norge går det en skarp grense mellom to av våre modale hjelpeverb. Hadde den unge Mohammad sagt til journalistene at de burde vært skutt, ville han bare vært én av mange mediekritikere. Men da han sa at de ville bli skutt, krysset han den viktige linjen mellom kritikk og trusler. Selv om de aller fleste slike skremsler fra Mohammads politisk-religiøse kampfeller er rammel fra tomme tønner, gjorde politiet klokt i å forholde den sinte unge mannen lovens alvor.
Men undervisningen
i ordenes valør bør ikke begrenses til Vestfold amt, det er åpenbart behov for et grunnkurs både på Stortinget og i pressen.
Hvis veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, er den samtidig kantet med klønete demonstrasjoner. Dagbladets beslutning om å trykke den 13 år gamle ekstremistiske tegningen av profeten som gris, var en slik pubertal demonstrasjon. Argumentet om tegningens påståtte nyhetsverdi rakner ved første strekktest. Avisen ville ikke trykket et nærgående bilde av et pedofilt overgrep, om det så var en biskop som var tatt. I et slikt tilfelle ville ingen argumentert for bildets nyhetsverdi. Fordi seksuelt misbruk av barn er et av vår kulturs gjenværende absolutter, forstår vi intuitivt at slike bilder er haram.
De 3000
demonstrantene som Mohyeldeen Mohammad snakket til på Universitetsplassen i Oslo, var der fordi Dagbladet ikke ville respektere ett av deres absolutter: Du fremstiller ikke den hellige profeten som et urent dyr. Men de var der åpenbart også av en annen grunn: De var lei av å bli behandlet som en pariakaste. Tonen i den generelle kritikken av islam og av muslimene blir stadig mer aggressiv. Det Siv Jensen sier i dag, ville blitt oppfattet som ekstremisme for 10-15 år siden. For 20 år siden ville ikke bare Brumunddal, men hele landet vendt henne ryggen.
Samtidig som unge muslimer finner sin naturlige plass i offentligheten, som politikere og journalister, forskere og leger, fotballspillere og skuespillere, skaper Siv Jensen inntrykk av at barbarene ikke lenger står ved porten, men er i ferd med å overta samfunnet. Wahhabismen, som Mohyeldeen Mohammad tilhører, har tiltatt seg retten til å erklære andre som vantro og renske dem ut av islam.
Denne intoleransen bekjempes ikke ved å kopiere den.
Ekstremisten fra
Larvik har kanskje sine private grunner for å velge en utdannelse i Medina i stedet for å melde seg opp ved Høgskolen i Telemark, men han kan også være et symbol på hvordan utstøtelsesmekanismene i det norske samfunnet presser enkelte ut i ekstremismen. Den som ikke får lov til å lykkes som norsk, fristes ikke til å bli svensk, men kan bli ekstra lydhør for noe av ståket fra Midtøsten.
Disse mekanismene er mangfoldige, men generalisering av ansvar er en av de vanligste. Hva én muslim gjør, må alle svare for. Selv sterkt sekulariserte muslimer blir oppringt av mediene og bedt om å kommentere ett eller annet provoserende fundamentalistisk utsagn.
Da østfolds
lille lomme-führer, Erik Blücher (født Nilsen), forkynte sine tanker om herrefolket, gjorde vi ikke alle som het Nilsen, var fra Moss, eller hadde uheldig behåring i ansiktet, ansvarlige for hans forvillete meninger. Varg Vikernes (født Kristian) får tumle med sin satanisme uten at resten av landets kristendomsmotstandere blir trukket inn i debatten. Vi har håndtert våre hjemmeavlede ekstremister som individer, med forakt når det var naturlig, med fengsel når det var påkrevd.
Fordi landskapet er kjent, ser vi alle nyansene. I vår egen kultur navigerer vi med en svært nøyaktig ideologisk GPS. Vi ber ikke Ole Paus forsvare Finn Jarle Sæles syn på homofile, selv om de begge er medlemmer av statskirken (tror jeg). Men muslimer behandler vi ennå en bloc, som om de alle bærer et kollektivt ansvar for hverandres holdninger. Vi lar politikere og andre debattanter slippe unna med hårreisende generaliseringer om muslimer, men forlanger den mest finslepne presisjon om våre egne sosiale grupper («- Hvilken fløy i Venstre sikter du til?»).
Mohyeldeen
Mohammad fikk i løpet av noen dager oppleve ytringsfrihetens makt, noe han aldri vil få erfare når han vender tilbake til universitetet i Saudi-Arabia. Men han fikk også merke denne frihetens grenser, som er trukket som et vern om andre menneskers sikkerhet. Klarer vi å vise at systemet er ideologisk nøytralt, slik at også de som truer muslimene med vold, blir innkalt til politiavhør og får sine hjem ransaket, har vi vunnet en seier. I motsatt fall har vi bare beredt grunnen for nye trusler.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer