På den skarpt rosa bloggen Fotballfrue.no har Caroline Berg Eriksen fortalt hvor vondt det gjør å bli minnet om at både livet og næringslivet allerede er regulert: «Jeg har lagt på sengen i fosterstilling i flere timer nå. Jeg gråter, er sint og utrolig kvalm. I tillegg regner det. Makan til bryllupsreise. »
I tillegg til at hotellbetjeningen på Maldivene åpenbart svikter, siden fotballfruen må legge på sengen selv, er bryllupsreisen blitt spolert av at informasjonssjef Ingunn Lindborg i Cappelen Damm har latt E24.no få se et brev hvor Berg Eriksen tilbyr bloggomtale av forlagets bøker mot fet betaling. 7500 kroner for «eget innlegg med video av produkt og link til hjemmeside», 3000 kroner hvis produktet, i dette tilfellet boken, bare blir nevnt «med link i tilfeldig innlegg».
I sitt forsvarsskrift, tilsynelatende forfattet mens hun lå i fosterstilling og bekjempet kvalmen, skriver Berg Eriksen at «titusenvis av andre bloggere» hver dag gjør det samme: Omtaler produkter uten å oppgi at de tar betalt for omtalen, noe markedsføringsloven forbyr.
Titusenvis er
de vel ikke, men Ingunn Lindborg sier at norske bloggere har inngått slike kontrakter med flere andre forlag. En kollega av fotballfruen, Linnea fra bloggen «Alt du vet er feil», likte dårlig å bli spurt av E24 om hvilken kontrakt hun har med Nettavisen: «Det er klart jeg har den jævla kontrakten, jeg har bare ikke lyst til å dele den med de skitne journalistfingrene dine så du kan klistre den utover den stygge avisen din!». Hun skrev verre ting også, men de får forbli i det parallelle blogguniverset.
Forbrukerombudet foreslo i januar at bloggerne får en egen etikkplakat, tilsvarende pressens Vær Varsom-regler. Bloggeren Thomas Moen satte seg ned og forfattet 10 regler, men fikk så skjermen passet av dem han ville regulere. Ikke hadde noen oppnevnt ham til lovgiver, og dessuten er han selv en kommersiell aktør som representerer bloggere overfor mulige annonsører. I tillegg, og her blir mange lidenskapelige, så trenger ikke bloggere regler. De er ikke journalister og kan skrive sine tekster uten de bånd og begrensninger som pressefolk hemmes av.
Men Caroline
Berg Eriksen er journalist også, hun er utdannet i faget og har en liten stilling som tilkallingsvikar i Side2, som eies av Nettavisen. Hun hevder likevel med indignasjon: «Skulle jeg ha omtalt et produkt for side2.no, hadde jeg vel aldri i min villeste fantasi tatt betalt for dette! Hos Side2.no er (jeg) jo journalist. Men, det å ta betalt for en produktomtale på en BLOGG er noe helt annet.»
Avstanden fra en rosablogg med snikreklame til Morgenbladet er kanskje stor, men i det voldsomme markedet av digitale meninger og fakta, er det mange eksempler på at bloggere gjør det samme som journalister. Store bloggprosjekt som Document.no, som selv hevder at de representerer meninger som er undertrykt i de tradisjonelle mediene, er like avhengige av å bygge troverdighet som en nettavis. Jan Arild Snoens mediekritikk på Minerva.as er like mye del av den offentlige samtalen som de mediekommentarene jeg skriver i tradisjonell aviser.
Heidi Nordby
Lunde, journalist, politiker og en av landets fremste bloggere under pseudonymet Vampus, skriver at «en blogg er rett og slett et (sic!) nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video … en blogg kan også ha ulike sjangerblandinger. I det hele tatt – en blogg kan være så mangt».
Så mangt at det faktisk er for mye. Bloggbegrepet er blitt så vidtfavnende at ordet har mistet sin mening. Som Paul Chaffey, leder for en organisasjon for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO, skriver i sin blogg: «Derfor er det ikke mulig å lage felles retningslinjer for noe bare fordi du leser det på en pc eller fordi det er i en blogg, like lite som du kan ha felles retningslinjer for aviser og telefonkataloger».
Det er begrepets
tomhet Chaffey her avslører. Et ord som favner alle uttrykksformer, alle temaer og alle nivåer, fra 13-åringens skildring av familiens kanin til Anders Sømme Hammers rapporter fra krigen i Afghanistan, er ubrukelig.
Det holder kanskje at noen forteller rosabloggerne at det finnes et lovverk for reklame, og det hadde vært interessant å få vite hvilke forlag som bidrar til å bryte det, men for de bloggerne som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler. I lengden blir det urimelig at en kilde eller et objekt har rettigheter når omtalen skjer i en aviskommentar, men ikke om det samme står i noe som kalles en blogg.
Vi trenger
nye begreper, ord som skiller fotballfruens skildring fra intimsfæren («Skal innrømme at alkoholinntaket er forferdelig høyt om dagen, kom nettopp tilbake på rommet etter champagnefrokost. Kanskje ikke så sunt, men fy søren så gøy det er!») fra Hans Rustads kritikk av maktforholdene i FN («Et FN hvor de islamske landene sammen med flere tredjeverdensland i form av G77-alliansen har oppnådd suverent flertall, og følgelig setter dagsordenen.»).
Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengige av det omdømmet som en høy etisk standard skaper, men på veien dit trenger vi raskt noen nye ord som kan skille blått og rødt fra kvalmende rosa.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer