De fleste av oss har sterke visuelle minner fra den forferdelige romjulen. Vi kan lukke øynene og hente fram videobildene av den høye veggen av vann som reiste seg av havet, av strandstoler som fløt i andre etasjes høyde, av biltak som stakk opp av vannmassene. Disse bildene atskilte seg fra ikonene fra andre katastrofer (eller kriger), ved at de ikke var tatt av profesjonelle pressefotografer, men av amatører med små videokameraer eller mobiltelefoner. Under terroraksjonen i Mumbai for drøye tre uker siden var det kvitringen fra mikrobloggere som først brakte meldingene ut til verden, lenge før CNN, AP og BBC.
Twitter (kvitring) er et irriterende lite program for folk som ikke synes e-post, Facebook og MSN allerede griper forstyrrende nok inn i dagens øvrige mas. Har du registrert deg på Twitter, kan du la alle dine followers få del i det du foretar deg («Stikker til pause nå. Tar med VG»), og du får selv melding fra dem du har valgt å følge («Skikkelig surt her i dag. Tenner i peisen.»)
Viktige meldinger raskt ut
Programmet brukes for det meste til den utveksling av kjedelige trivialiteter som gjelder som sosial kontakt i vår tid. Men bare minutter etter at den første bomben smalt i Mumbai, begynte kvitringen fra twittere i nærheten. Disse fant hverandre i en stadig lengre kjede, og raskt spredte meldingene seg fra land til land. Mens BBC alarmerte sine korrespondenter og stringere, som måtte finne fram utstyr, bestille bil eller flybilletter og krangle seg fram gjennom trafikk eller sikkerhetskontroller, ble de første få twittermeldingene raskt til noen hundre, så til tusenvis, de fleste sendt som sms, opptil 80 hvert femte sekund. Stadig flere av de seks millioner brukerne verden rundt, ble oppmerksomme på at noe stort var i ferd med å skje i Mumbai, mens nyhetsmediene ennå var tause. «Hospital update. Shots still being fired. Also Metro cinema next door», lød en typisk melding.
Parallelt med dette begynte en lokal fotograf å laste opp bilder fra de dramatiske scenene rundt hotell Taj Mahal til bildedelingsstedet Flickr.com. Et annet sted opprettet noen en egen artikkelside på Wikipedia om angrepet, en side som kontinuerlig ble revidert med nye opplysninger, opp mot 50 ganger i timen. Lokale indiske bloggere overvåket både hverandre og de mange tusen twittermeldingene. Slik oppsto det raskt nye informasjonsstrømmer. Så snart noen hadde skutt en liten videosnutt av brannene, ambulansene eller det generelle kaos, ble bildene lagt ut på Youtube. Da de første «Breaking News»-meldingene gled over fjernsynsskjermene på de store nyhetskanalene, fantes det allerede et etablert nyhetsbilde der ute hos den digitale avantgarden.
Mediene bruker amatørene
NRK Beta (nrkbeta.no), som selv kaller seg en «sandkasse for teknologi og nye medier», har laget en utmerket oversikt over hvordan de nye sosiale mediene feide de gamle, enveiskjørte mediene helt av banen de første timene etter angrepene. Oversikten viser med all mulig tydelighet at på fire år har det spontane teknologigjennombruddet etter tsunamien blitt den nye hverdagen som tradisjonelle nyhetsorganisasjoner må forholde seg til.
Det gjør de, eller skal jeg kanskje si: vi, på flere måter. Den mest åpenbare er å kople seg på strømmen, og sørge for at mens noen reportere rykker ut til hendelsenes sentrum for å informere folket, må andre kople seg på de nettstedene hvor folket bedriver sin egen journalistikk. Selv de største organisasjonene, som CNN og BBC, bruker informasjon, bilder og videoer fra de sosiale nettverkene. I løpet av kort tid er det blitt ren rutine også for norske nettaviser å legge ut en informasjonsetterlysning på førstesiden når noe stort skjer: «Er du i området? Vet du noe? Har du bilder? Kontakt oss!».
Denne demokratiseringen av mediene har imidlertid en stor motpost som øyeblikkelig kom til syne også i Mumbai: Mange av twittermeldingene var ikke korrekte. Noen var kanskje bevisst falske, andre var bare bygget på misforståelser eller dårlig informasjon. Dessuten ble den totale informasjonsstrømmen raskt så enorm at det ble bortimot umulig å få oversikt, selv om noen hadde etablert et Google-kart med alle angrepene plottet inn.
PÅ NRK Beta side om Mumbai, ligger et par trøstende innlegg for etablerte journalister som føler at fremtiden kommer vel raskt på: «Men jeg må innrømme jeg savnet en redaktør» skriver GeirH, mens JC skriver: «Allikevel er det så utrolig nyttig å ha Philip Lote i studio hos NRK med bakgrunnsinfo og analyser».
Nettopp fordi informasjonsstrømmen er så rask og så voldsom via de nye, sosiale mediene, styrkes behovet for de journalistiske funksjoner som vanligvis kommer etter den umiddelbare faktainnhentingen: Utvelgelse og tolkning. I en kakofoni av kvitring, flikkende bilder, videotuber og blogger styrkes behovet for kompetent utvelgelse, basert på erfaring, kildekritikk og faktakontroll. Ikke minst krever all informasjonen tolkning og kontekst. Det er ikke gitt at de tradisjonelle mediene får beholde sitt hegemoni på disse områdene heller, men ennå en stund har varemerker som NRK og BBC en troverdighet og innflytelse som ingen blogger eller kvitrer kan matche.
Kommentarer