Rett avskrift bevitnes

Kristin Walstad fikk akkurat en slik opplevelse da hun leste romanen "Tredje person entall" av Vigdis Hjort. Setninger i en bok hun ikke hadde sett før, framsto som minner. Etter en stund demret det: Hun hadde lest det samme hos den tysk-britiske forfatteren W.G. Sebald. Der hvor Vigdis Hjort skriver "vi foretar alle avgjørende skritt i livet ut fra uklare indre tilskyndelser", hadde Sebald forlengst skrevet: "Vi foretar oss jo alle avgjørende skritt i livet ut fra en uklar indre tilskyndelse". Eksemplene var mange, noen ganger var avskriften korrekt, andre ganger hadde Hjort forandret et ord eller tre.

Les også:

- Sitata må ha kunstnarisk funksjon

- Vigdis Hjorth plagierer Sebald  

Ho oppdaga Sebald i Hjorth

Walstad tipset Aftenbladet, som forela saken for Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger. Han mente at Hjort hadde gjort seg skyldig i "openbart, fullt plagiat". Hjort selv tok lettere på det. Selvfølgelig har hun lest Sebalds "Austerlitz", og forsynt seg av setninger derfra. Men det er "flisespikkeri" å diskutere enkeltsetninger, mener hun. Når journalist Jan Zahl spør om hun hadde ventet at noen ville oppdage referansene, svarer hun: "- Kvar gong eg gir ut bok, lurer eg på desse tinga."

Slik er det altså: Når Vigdis Hjort gir ut bok, burde vi vært mye flinkere til å finne ut hvem som skrev den først.

Sterkt ord

"Plagiat" er et ord som ennå har kraft. I journalistikken og faglitteraturen er en anklage om plagiat nok til å stoppe karrierer og ødelegge omdømmer. Karsten Alnæs slet lenge med å fri seg fra Morgenbladets beskyldninger om utstrakt plagiat i storverket "Historien om Norge". Først etter et drabelig forsvar fra konsernsjef Geir Mork og innrømmelse av manglende kildeangivelser, la stormen seg.

Men skjønnlitteraturener et moralsk fristed, såpass burde vi ha lært av Knausgård-debatten. Så lenge forlaget karakteriserer en bok som fiksjon, er alt lov. Tom Egil Hverven, som med rette regnes som en av landets fremste litteraturkritikere, forsvarer klipp-og-lim-prosaen. I en debatt på Facebook mellom ham, litteraturviter og kritiker Trygve Riiser Gundersen og Kvalsvik Nicolaysen, skriver Hverven: "Litteraturhistorien er full av gode, skjønnlitterære verker som siterer andre uten å angi kilde. Musikalsk og litterær sampling har de siste årene fornyet en årtusenlang kunstnerisk praksis".

Fornyelsen har også nådd Berlin, hvor det 17 år gamle litterære fenomenet Helene Hegemann for et drøyt år siden ble beskyldt for å ha kopiert store deler av bestselgeren "Axolotl Roadkill" fra en annen roman, "Strobo", skrevet av pseudonymet Airen. (For sikkerhets skyld: Her sampler jeg en artikkel fra The New York Times). Hele sider var direkte avskrift, blant annet nøkkelsetningen: "Berlin finnes for at vi skal mikse alt med alt".

Helene Hegemann, som i løpet av sine første 17 leveår i tillegg til å romandebutere, også har skrevet og regissert et skuespill og skrevet og regissert en kinofilm, tok lett på anklagene: "Originalitet finnes ikke, bare autentisitet".

Klebrig anklage

Så nonsjalant var ikke den franske forfatteren Michel Houellebecq da noen oppdaget at passasjer i hans "La carte et le territoire" (på norsk: "Kartet og terrenget") var ren avskrift fra Wikipedia. Selv om Houellebecqs egen mor en gang karakteriserte ham som "en løgner, bedrager og parasitt" etter at han inkluderte henne i en roman (her har jeg latt meg inspirere av en artikkel i britiske The Telegraph), sa han såret at "- Når du bruker et stort ord som "plagiering", vil noe av anklagen alltid henge igjen, selv om den er latterlig … Det er som med rasisme".

Anklagens klebrighet og de heftige debattene som oppstår hver gang en forfatter beskyldes for å være flinkere med saksen enn med pennen, kan bare ha én forklaring: Deler av den litterære eliten har utviklet en toleranse der det allmennheten oppfatter som juks tolkes som fullt akseptable kunstneriske grep.

Hverven er ikke alene om å hylle "sampling" som litterært verktøy. Janneken Øverland, Sebalds redaktør i Gyldendal, kaller Hjorts tyvlån for "intertekstualitet", som er noe litteraturviterne elsker fordi det belønner deres kunnskap. Houllebecq fikk fransk litteraturs fremste heder: Goncourt-prisen for "Kartet og terrenget", mens Helene Hegemann ble nominert til pris på den store bokmessen i Leipzig – etter at hun hadde innrømmet å ha kopiert store deler av debutromanen ("Jeg forsyner meg bare av alt som inspirerer meg")

Trakk tilbake bok

Men også i disse kretser kan man se den grense under vann (intertekstuell referanse til glede for noen av dere). Både det amerikanske forlaget Little, Brown og britiske Hodder & Stoughton trakk før jul tilbake spionromanen "Assassin of secrets" av Q. R. Markham (pseudonym for New York-poeten Quentin Rowan) da det ble avslørt at mesteparten av boken var plagiat fra en rekke andre bøker i sjangeren. Rowan, som tidligere er anklaget for å ha utgitt noen av Graham Greenes formuleringer som sine egne, skrev i en unnskyldende epost til en av forfatterne han "lot seg inspirere av": "Jo mer jeg gjorde det, dess dypere inn i fornektelsen drev jeg, til jeg følte at jeg hadde to hjerner som var i krig med hverandre".

Særlig avantgarde er det vel ikke, men det hadde vært fint å få vite, i det minste i et etterord, om hjernen til Vigdis Hjort har vært alene om å skape de bøkene som bærer hennes navn.

Følg på twitter.com/svelle