Fra kaoset på Tahrir-plassen vokser det fram en fortelling om at det hele startet med et Facebook-utbrudd fra 26 år gamle Asmaa Mahfouz, en av lederne i den opposisjonelle 6. april-bevegelsen. Uken før 25. januar skrev hun at hun dro til Tahrir for å protestere og at «alle som er bekymret for Egypt», burde dra dit sammen med henne. Noen filmet mens hun ropte sine anklager mot Mubaraks regime, og vedkommende la videoen på nettet. Da sikkerhetspolitiet kom, slo andre ring om henne. Ringen vokste og ble en revolusjon.
Denne fortellingen forsterker en allerede ganske sterk myte om de sosiale medienes potensial for å utløse spontane opprør og voldsomme omveltninger selv i rigide autokratier. Twitterstrømmen fra journalister og demonstranter fortoner seg som en overveldende bekreftelse av påstandene til professor og internett-tenker Clay Shirky i boken «Here Comes Everybody». Men da Mubaraks tilhengere strømmet til plassen, bevæpnet og aggressive, var de varslet gjennom masseutsendelse av tekstmeldinger. Her kommer alle de andre også.
I MOTSETNING til det som synes å være en utbredt oppfatning, er autoritære regimer både lærenemme og teknologisk avanserte. Det er ikke folket som sitter med det digitale trumfkortet, men myndighetene. I tillegg til tradisjonelle sensurmetoder som å banke opp journalistene og konfiskere kameraene deres, viste egyptiske myndigheter denne uken at de er i stand til både å stenge internett og vende mobiliseringsverktøyene til egen fordel.
Den hviterussiske emigranten, skribenten og forskeren Evgeny Morozov hevder i en helt fersk bok («The Net Delusion: The Dark Side of Internet Freedom») at det mislykkete opprøret i Iran i 2009 slett ikke var noen twitter-revolusjon (bare 0,027 prosent av befolkningen bruker Twitter), og at regimet i Teheran brukte informasjon fra Facebook til å skremme iranere i utlandet og true dissidenter innenfor grensene.
I BOKEN skriver Morozov at «nettets utopister» ikke tok høyde for statens rolle, spesielt ikke en brutal, autoritær stat. Leste de aldri Hobbes' «Leviathan»? Når selv Arbeiderpartiet synes de må ha kontroll på borgernes datatrafikk, hvorfor skulle diktaturer være mindre ambisiøse?
Malcolm Gladwell, en av de mest innflytelsesrike av USAs yngre journalister, går enda lenger i sin kritikk. I The New Yorker forsøkte han i fjor høst å forklare hvorfor «revolusjonen ikke vil bli tvitret»: Virkelig sosial endring krever hierarkisk oppbygde, veldrevne organisasjoner, ikke løse nettverk. Facebook er for «slakktivister» som tror at de skaper forandring i verden ved å trykke «Like» på en støtte til befolkningen i Darfur. «Hvis Martin Luther King Jr. hadde prøvd å gjennomføre en wiki-boykott i Montgomery, ville han blitt valset over av den hvite maktstrukturen», skrev Gladwell.
I SISTE NUMMER av tidsskriftet Foreign Affairs, utgitt like før bråket i Kairo, diskuterer Clay Shirky begge disse motforestillingene; at myndighetene kan bruke sosiale medier minst like effektivt til undertrykkelse, og at nettverksaktivisme ikke kan måle seg med stramt organiserte bevegelser. Han advarer mot «duellerende anekdoter», hvor den ene siden viser til hvor raskt president Joseph Estrada på Filippinene ble drevet fra makten av en folkemengde mobilisert gjennom sms-meldinger, mens skeptikerne slår i bordet med mislykkete Facebook-opprør i Hviterussland, manglende internettutbredelse i Jemen og forbud mot Twitter i Syria.
Shirkys hovedargument er at det ikke er informasjon som driver opprør, men konversasjon. For å kunne presse diktatorer og autoritære ledere fra makten, må det sivile samfunn være sterkt nok. De sosiale mediene kan spille en vesentlig rolle i spredningen og diskusjonen av alternative tanker og ideer. Altså: Både Mubarak og Asmaa Mahfouz kan mobilisere tusener til å stille på Tahrirplassen, men for at kraften i opposisjonen skal bli sterk nok til å tvinge fram et regimeskifte, må massene vite hvilke alternativ de har og hvilke løsninger de foretrekker. Da holder det ikke å poke, da må ideene drøftes og saumfares, utfordres og kritiseres.
SHIRKY ADVARER Barack Obama og Hillary Clinton mot en naiv tro på at et «fritt internett» uansett vil tjene USAs interesser. Han minner om at den politiske endringskraften i de sosiale mediene like gjerne kan brukes mot USAs allierte som mot dets fiender.
Erfaringene fra Egypt blir utvilsomt studert med lupe i Rangoon, Damaskus, Beijing og Teheran, men også i Riyadh, Bangkok og Islamabad. Metodene for å hindre twittermobilisering og facebookaktivisme vil bli mer sofistikerte både hos allierte og motstandere. I noen land vil utviklingen av internett bli hindret, nettopp for å avverge utviklingen av et mer kompetent og opplyst sivilt samfunn, selv om en slik politikk også vil fungere som et effektivt hinder for økonomisk utvikling.
HISTORIEN om Asmaa Mahfouz og Facebookmeldingen som rokket den arabiske verden, vil ganske sikkert finne sin plass i den digitale mytologien. Men veien til demokrati trenger mer solid fundament enn et trådløst bredbånd.
Kommentarer