Danmarks statsminister, Anders Fogh Rasmussen, brukte den ukentlige pressekonferansen sist tirsdag til å fortelle Tyrkia hvor medlemskapet skal stå: «En forutsetning for å komme i nærheten av medlemskap i EU er at et samfunn lever opp til de demokratiske prinsipper, deriblant ytringsfrihet og pressens uinnskrenkete adgang til å kritisere både politikere og religiøse ledere innenfor lovens rammer.»
Foranledningen var at Tyrkias ambassadør i Danmark, sammen med ambassadørene for 10 andre land med hovedsakelig muslimsk befolkning, i et felles brev ba statsministeren gripe inn overfor landets største avis, Jyllands-Posten, etter at avisen lot 12 tegnere fremstille islams store profet, Muhammed, i til dels karikert form.
Det var i avisens kulturredaksjon ideen oppsto. En rekke danske tegnere hadde nektet å illustrere en bok om Koranen og profeten Muhammeds liv. Den tegneren som til slutt tok oppdraget, fortalte at han ville være anonym fordi han var redd for å bli overfalt, eller til og med drept.
Jyllands-Postens kulturredaktør, Flemming Rose, så seg om i Europa og så selvsensur overalt. Kunstgallerier, forlag og skoler som ikke tør gjøre noe som kan støte muslimene. Komikere som våger å spøke med alt, unntatt islam. «Det moderne, sekulære samfunn avvises av noen muslimer. De gjør krav på en særstilling når de insisterer på særskilt hensynstagen til egne religiøse følelser. Det er uforenlig med et verdslig demokrati og med ytringsfriheten, hvor man må være forberedt på å finne seg i hån, spott og latterliggjørelse», skrev Rose. Da hadde han allerede invitert samtlige danske avistegnere, det er 45 av dem, til å tegne Muhammed. 12 tok imot utfordringen, og den 30. september trykket avisen alle 12 tegningene. Én av dem framstilte profeten med krumsabel, med to tildekkete kvinner i bakgrunnen, mens en annen altså viste Muhammed med en bombe med tent lunte på hodet.
Bomben detonerte øyeblikkelig. Både avisens medarbeidere og flere av tegnerne mottok drapstrusler. 3000 muslimer gikk i protesttog gjennom Københavns gater. Tegningene ble hengt opp i danske moskeer før fredagsbønnen for å vise hvilket overgrep avisen hadde begått. Den islamske verdensorganisasjonen protesterte, en av Danmarks ledende imamer brøt sin sedvanlige taushet og kritiserte avisen skarpt i et intervju med al-Jazeera. Og til slutt ba altså ambassadørene for 11 muslimske land (inkludert det offisielt sekulære Tyrkia) statsministeren selv gripe inn overfor Jyllands-Posten. Men det politiske Danmark, fra ytterste venstre til det brunskimrete Dansk Folkeparti har sluttet rekkene. I Danmark er ytringsfriheten, pressens uavhengighet og retten til satire mer hellig enn Muhammed.
Mange har vist til at landets kristne måtte tåle at kunstneren Jens Jørgen Thorsen malte Jesus med erigert lem, at Kristus nær sagt daglig blir gjort narr av i skuespill, bøker, sanger og karikaturtegninger. Ingen er dømt for blasfemi i Danmark siden 1938. Hvorfor skal Muhammed ha et sterkere vern?
Ett av svarene er at Jesus ble spottet og hånet mens han levde, den kristne kirke vokste fram gjennom hets og latterliggjøring til å bli maktens religion, erobrernes tro og undertrykkernes bekjennelse. De kristne tåler å bli gjort narr av fordi de ikke er truet. Muhammed var en seierrik og beundret feltherre helt til den triumferende oppstigning fra det jordiske, men islam er blitt de maktesløses tro, de undertryktes trøst og håp. Det er en forklaring med store mangler. Islam er til dels avmaktens religion i det globale spillet og i de vestlige storbyenes ghettoer. De danske muslimene, som utgjør tre prosent av befolkningen, er en sosialt, økonomisk og politisk svak gruppe. Men i den region hvor den har sitt fotfeste, er islam definitivt en del av maktens og undertrykkelsens ansikt. Hvorfor skal ikke skarp, selv ondskapsfull, kritikk av islam være like legitim som hvilken som helst annen religionskritikk? Blasfemiparagrafene sover i de fleste vestlige land, skal vi bare vekke dem når det er Muhammed som blir angrepet?
De danske muslimene viser til bildeforbudet i islamsk tradisjon. De viser også til at muslimer ikke håner Jesus, men tvert imot betrakter også ham som en stor profet. Men er dansk (og norsk) presse forpliktet til å respektere islamske forbud? Eller jødiske? Blodforbudet til Jehovas vitner? Må ikke en hvilken som helst religion finne seg i at de som står utenfor troen gjør narr av det de ikke forstår eller respekterer?
De 12 danske tegningene har utløst en omfattende debatt om toleranse i et land som i generasjoner har forsøkt å selge verden et falskt selvbilde. Det er dejligt å være norsk i Danmark, det er ikke fullt så dejligt å være tyrkisk. Det danske samfunnet har effektive utstøtelsesmekanismer som ikke er så tydelige på Fjelderup Strand en varm julikveld. Protestene mot Jyllands-Posten kommer i første rekke fra dem som ikke engang får sitte nederst ved bordet når snapsglassene heves til et nytt «Hip, hip, hurra!».
Samtidig er det en modig handling kulturredaktør Flemming Rose og de 12 tegnerne har utført. Den selvsensur som holder islamkritikk borte fra bøker, gallerivegger og filmlerret er langt på vei styrt av frykten for voldelige konsekvenser. Drapet på Theo van Gogh og attentatet mot William Nygaard kan gjøre det tvingende nødvendig å karikere profeten, ikke av mangel på respekt, men for å understreke at religionen ikke kan beskyttes med kniv og bomber og ytringsfriheten ikke begrenses av trusler og krav om at statsministeren må gripe inn.
sven.egil.omdal@ aftenbladet.no
Kommentarer