Nynorske artikler i Aftenposten er sjeldne som homser i en hockeygarderobe. Og omtrent like populære. Annerledes er det heller ikke i Dagens Næringsliv, i Dagbladet eller VG.
Dømt ut fra de fire største Oslo-avisene har Ivar Aasen levd forgjeves. I små og sjeldne anfall av liberalitet, hender det at redaktørene slipper på et leserinnlegg på nynorsk, men journalistenes egne artikler blir konsekvent skrevet på majoritetsspråket.
Dette har Tor Fuglevik sett seg lei på. Den tidligere radiodirektøren og nåværende direktøren i det internasjonale mediekonsernet MTG (som knapt er noen frontorganisasjon for Noregs Mållag) skrev torsdag en kronikk i Dagens Næringsliv (på bokmål), hvor han foreslo at bare de avisene som tillater sine journalister å skrive på den målform som passer dem, og som aktivt arbeider for en nærmere bestemt nynorskandel, skal være fritatt for moms.
PÅ SAMME MÅTE som Knut Haavik utviklet noe som kunne minne om kulturforståelse av å bli plassert i Norsk Kulturråd, har Tor Fuglevik etter fem år som styremedlem i Norsk språkråd kommet til at det foregår en systematisk medieundertrykkelse av nynorsk i statlig regi, ved at staten gir alle aviser fritak for moms, uten samtidig å kreve at de samme avisene retter seg etter statens vedtatte språkpolitikk.
«Det er mindre enn fem år siden Stortinget satte som overordnet mål at nynorsk og bokmål skal sikres som fullverdige, likestilte bruksspråk i det norske samfunnet. Så lenge nynorsk stenges ute av de nasjonale mediehusene, kan dette overordnede målet umulig nås. Og før denne situasjonen opphører, er norsk som språk heller ikke fullt ut samfunnsbærende», skriver han.
FOR FUGLEVIK helliger dette målet et temmelig drastisk virkemiddel. Vil ikke Aftenposten stille sine journalister fritt, og i tillegg forplikte seg på å fylle avisen med så mye nynorsk som Stortinget bestemmer, må avisen legge på årsabonnementet med 800 kroner uten å få en krone mer til journalistikk.
Momsfritaket på aviser, innført som et kulturpolitisk tiltak i 1970, er under konstant press. Ukepressen fører en seig og hard kamp for likebehandling selv om de vet at sannsynligheten er større for at VG får moms enn at Se og Hør slipper. Eftas overvåkingsorgan, Esa, slo i 2007 fast at momsfritaket for norske aviser og tidsskrift er ulovlig statsstøtte. Norge har protestert på vedtaket, og blant annet vist til at Danmark, Finland, Storbritannia og Belgia har nullsats på aviser. Argumentet er at utenforlandet Norge ikke kan bli pålagt strengere reguleringer enn landene innenfor unionen. Dette argumentet kan bli svekket hvis Folketinget følger forslaget fra den danske skattelovskommisjonen, som ble kjent torsdag. Kommisjonen foreslår blant annet å fjerne momsfritaket for aviser. Ikke for å fremme bruken av jysk i københavnerpressen, men for å finansiere skattelettelser, som for tiden er viktigere enn skriftkultur i lekelandet der sør.
DET ER ALLTID en god grunn for å legge moms på avisene; rettferdighet for Kvinner og Klær, mindre skatt til villaeierne eller språklig frihet for undertrykte målfolk. Og det kan komme flere slike begrunnelser, Tor Fuglevik er ikke den eneste som kjemper den gode strid. Hvorfor skal ikke avisene pålegges å integrere minoritetsgrupper, både i redaksjonene og i spaltene?
I det øyeblikk staten trer over grensen mellom tilrettelegging av økonomiske rammevilkår og styring av redaksjonelt innhold, er Pandoras krukke åpnet.
Selvfølgelig er det underlig at VG, som ser på seg selv som Folkets Dagblad, ikke våger å skrive så mye som en notis på et språk som nesten 20 prosent av folket bruker. Og hvorfor tør ikke Aftenposten, som med årene er kommet til at det er fint at Oslo er en mangfoldig by, vise litt mer av dette mangfoldet også i bruken av verb og substantiv?
DET ER RETORISKE spørsmål dette. Svaret er at det er så godt som kostnadsfritt å diskriminere nynorsken. En og annen sunnmøring i hovedstaden har nok vært fristet til å si opp Aftenposten på grunn av fraværet av a-endinger, men hva skal han da lese? Avisene vet at lønner seg best å snakke som flertallet. Bokmålsfolk er nemlig gjennomgående litt dummere enn nynorskbrukere. Det vet vi som arbeider i aviser hvor journalistene står fritt til å velge målform. Vi får jevnlig brev på bokmål fra lesere som påstår at de ikke skjønner nynorsk, mens vi aldri - og jeg mener aldri - får brev fra nynorskfolk som ikke skjønner bokmål.
Derfor snakker Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, den nynorsken han lærte i Vaksdal når han er på radio og fjernsyn, mens han skriver stilrent bokmål i sin egen avis.
IKKE ALLE HANS kolleger er like flerspråklige. På et landsmøte i Noregs Mållag forbarmet redaktøren i Dag og Tid seg over Aftenpostens utsendte medarbeider, som satt på gangen og gråt. Hun tilsto hikstende at hun ikke skjønte hva de sa inne i salen, og derfor ikke hadde fått skrevet en linje. Nynorskredaktøren skrev saken for henne, på sobert riksmål.
Slikt kan man le av, eller gråte over, alt som en har hug til. Men både latteren og gråten bør fortsatt være momsfri.
Kommentarer