Frustrerte forbrukere legger seg i telt i Tel Avivs parker, de indignerte fyller Spanias største plazas, undertrykte velter regimene i Egypt og Tunis, studenter jager gjennom gatene i Santiago, opprørere seirer i Libya og kanskje i Syria. Demokratiet feirer vår og sommer i Midtøsten, men i London slår misnøyens vinter ut i ren plyndring.
Pressen var ikke like påtrengende til stede da visigotene plyndret Roma i 410, men de få korrespondentene som var der, rapporterte om scener ikke ulike dem vi så fra Manchester, Birmingham og Tottenham for to uker siden. Forskjellen er at vi har en viss forståelse for at romerne fikk som fortjent. De hadde samlet seg rikdom på andres svette, innført urettferdige lover og latt republikken synke ned i dyp dekadanse. Slike anklager kan selvfølgelig ikke anføres mot Storbritannia.
Da en lang rekke medlemmer av det britiske parlamentet plyndret fellesskapet og tusket til seg Blackberrys, møbler, fjernsyn og kontanter, fikk flere av dem smekk på fingrene og alvorlige blikk fra dem som ennå ikke var avslørt. Ingen kalte dem syke. Men da horder av tenåringer raste gjennom noen av Europas mest deprimerende bydeler, utstedte statsminister David Cameron en kollektiv diagnose: ”Deler av det britiske samfunnet er ikke bare ødelagt, det er sykt”. Deretter foreskrev han medisinen: Nådeløse straffer, trusler om å kaste hele familier ut av kommunale boliger hvis ett medlem forbrøt seg, delvis utkopling av internett hvis det brukes til aktiviteter som truer lov og orden. I Damaskus må president Assad ha klukket litt for seg selv.
De britiske dommerne tok signalene. En ung mor som sov seg gjennom bråket, men tok i mot en stjålet shorts, fikk seks måneders fengsel. Seks måneder fikk også en mann som stjal en flaske vann. To unge gutter som på Facebook oppfordret til et opprør som aldri fant sted, fikk fire år hver.
I Newsweek skriver Daniel Hannan, kjent britisk blogger og konservativt medlem av Europaparlamentet at "det finnes ingen grunnleggende årsaker” til opptøyene, ”ingen klager vi bør se på, ingen spørsmål å diskutere. Det som trengs er et svar som står i forhold til volden”. Moammar Gaddafi kunne sagt det med flere ord, men ikke klarere.
Andre er mer tungnemme. Sosiologer og kriminologer har ikke så lett for det. I stedet for å akseptere at det ikke er noe behov for sosialt opprør i Storbritannia, graver de seg ned i statistikker og sosialdemografiske analyser. Se bare på Philip Blond, leder for tankesmien med det suspekte navnet ResPublica (det vi har felles). I en artikkel i International Herald Tribune minner han om at i følge OECD har Storbritannia den laveste sosiale mobiliteten i den vestlige verden. Er du født fattig, forblir du fattig resten av livet, og sjansene er overveldende for at ungene dine blir minst like fattige.
Hvert tredje barn i Storbritannia lever med bare én av foreldrene. 45 prosent fødes utenfor ekteskap. 70 prosent av alle dømte ungdommer lever med bare én av foreldrene, vanligvis i tiltakende fattigdom. Over sju millioner briter lever alene, samfunnet fragmenteres.
I Die Zeit skriver Heinz Bude, professor i makrososiologi ved universitetet i Kassel at dagens europeiske underklasse lever i et enormt misforhold mellom løftene om hvilke muligheter hver enkelt har, og sjansene for å oppfylle dem. De unge fattige føler seg skjøvet sammen med de andre overtallige i samfunnet, ”de som blir avspist med dårlig mat, billig underholdning og grov sex.” Eller som John Lennon sa det: ”Keep you doped with religion and sex and tv… a working class hero is something to be”.
Lennons ironi har holdt seg godt. Den engelske arbeiderklassen er arbeidsløs. Den som vil være helt blant dem, må ty til harde midler. Denne gang startet opptøyene i den britiske elendighetens ytterste tristesse; boligkomplekset Broadwater Farm i Tottenham. Jeg var der på reportasje i 1985, i en deprimerende lik situasjon. De som ikke hadde noe, plyndret dem som hadde litt. Villskapen tiltok, og endte ikke før en politimann ble drept. Erkebiskopen av Canterbury, leder for en kirke som den gang ble omtalt som ”det konservative partiet samlet til bønn”, publiserte en flengende kritikk av tilstandene i de indre områdene i London og andre av landets storbyer.
26 år senere har mye forandret seg. Ikke betongsiloene med heroinister og hettekledte gjenger, ikke bilvrakene på plenene og de knuste vinduene. Men håpløsheten er blitt verre. Fremtidsutsiktene er blitt mørkere og avstanden til dem som har, mer uoverstigelig. Inn kommer Twitter og Blackberry.
Gaten brukes av dem som ikke har adgang til formelle politiske institusjoner. De sosiale mediene og den mobile teknologien har gjort det mulig for selv de fattige å samles raskt. Som professor Bude skriver: Ingen vil kjempe alene.
Den britiske regjering ser på opptøyene i Midtøsten som legitime uttrykk for opposisjon, men betrakter uroen i egne gater som syke handlinger. I så fall er det en sosialt overført sykdom.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på Twitter.com/svelle
Kommentarer