Det statlige kontoret for voldsoffererstatning i Vardø forbereder seg på 2000 søknader om økonomisk kompensasjon etter bomben i Oslo og massakren på Utøya. Det var bare drøyt 500 mennesker på øya da Anders Behring Breivik kom med ferga, de fleste søknadene vil komme fra mennesker som var i eller rundt regjeringsbygget da det smalt.
Advokatfirmaet Vogt & Wiig har alene flere enn 100 klienter. Noen av dem var på ferie da angrepet kom, men har likevel søkt om erstatning. Advokatenes begrunnelse er at bomben må anses som et drapsforsøk på samtlige ansatte i regjeringskvartalet, og at et slikt angrep er egnet til å utløse traumer også hos dem som ikke var på jobb denne fredagen.
Bistandsadvokat Carl Bore sier til Dagbladet at det i tillegg kommer store, sivile søksmål mot staten. ”Det blir ikke pent”, legger han til. Staten skal stilles til ansvar fordi den ikke beskyttet oss mot handlinger ingen kunne forestille seg. I følge advokatens logikk øker statens ansvar med terroristens galskap: ”- Jo større potensial for skade noe har, jo mer har staten plikt til å gjøre det de kan for å forebygge og redusere skade”, sier Bore, og minner om at for erstatningsansvar kreves ikke grov uaktsomhet; ”vanlig uaktsomhet er nok”.
Sikrer inntektene
22. juli er så mye, også næringsutvikling. Advokatene er, som andre bransjer, interessert i å utvide og forsterke sitt marked. Selv om det er lett å ha sympati med alle som sliter tungt etter angrepene, er det nødvendig å minne om at juristene er en viktig avdeling i terrorindustrien. Klarer de å bruke 22. juli til å utvide grensene for statens ansvar, er framtidige inntekter sikret. Det lyder kynisk, men det gamle hermet om den enes død som den andres brød, er ikke annet enn en nøktern observasjon av normale menneskelige mekanismer.
”Vi kan velge hva dette skal gjøre med oss som samfunn og som enkeltmennesker”, sa kronprins Haakon til rosemassene på Rådhusplassen 25. juli. Nå er vi midt inne i dette valget, og det er på tide å påkalle en italiensk filosof. Giorgio Agamben hevder at det foregår en permanent glidning i vestlige demokratier; statsmakten øker sine fullmakter på bekostning av borgernes frihet og rettigheter.
Sitatet er hentet fra en fersk bok, skrevet av Joakim Hammerlin, en norsk kollega av Agamben. Hammerlin utga ”Terrorindustrien” for to år siden, og var akkurat ferdig med oppfølgeren da han fikk de første meldingene om bomben i Oslo. Det var tid for omskriving og tilpasning til lokale forhold, til et Norge som aldri blir det samme.
Mer kontroll, mer overvåking
”Det finnes få, om noen, eksempler på at land som har blitt rammet av grov terror ikke har respondert med mer kontroll, sikkerhet og overvåkning”, skriver Hammerlin. Selv om han er glad for Jens Stoltenbergs stolte ord om mer åpenhet og mer demokrati, minner han om at også George W. Bush lovet å beskytte de demokratiske kjerneverdier etter 11. september. Tony Blair gjorde det samme etter bombene i London 7. juli 2005. Praksis ble noe helt annet.
11. september har skapt en næring som lever av vår frykt, og som derfor har sterk økonomisk interesse av at frykten holdes ved like, og helst øker. Hammerlin siterer også den tyske sosiologen Ulrich Beck, som hevder at selv om det moderne samfunn er ganske trygt, er det likevel preget av engstelse. Frykten blir en form for verdensanskuelse.
Det er denne frykten advokatene nå utnytter. Aversjonen mot å leve med vissheten om at noe ubehagelig kan skje, ligger under advokat Carl Bores argument om at vanlig uaktsomhet gjør staten erstatningsansvarlig for den utilregnelige Anders Behring Breiviks handlinger. Noen andre enn oss selv må ha ansvar. Kan ikke gjerningsmannen ta det, må staten svare for at han klarte å ramme oss. Bore hevder dette fordi han vil sine klienter vel. Men samtidig driver han oss et lite stykke videre mot den totalt aktsomme stat. Den stat som ikke tar noen sjanser med sine borgeres trygghet, er samtidig en stat som ikke tillater borgerne noen frihet. Det ene er en funksjon av det andre.
Sier ja til å bli overvåket
Advokatenes press for å øke størrelsen på hver enkelt erstatning – grensen er nå 3,1 millioner – samtidig som de vil utvide definisjonen for hvem som er offer, gir staten også et økonomisk incitament til å øke kontrollen med innbyggerne. Fra før vet politikerne at det står om statsmaktens legitimitet. Terror er et angrep på kontrakten mellom borgere og styrere. Som motytelse for at vi følger lover og regler, skal staten garantere vår trygghet. Når tryggheten trues, kan kontraktens normaltilstand enklest gjenopprettes ved at statsmaktens innflytelse styrkes, selv om det går på bekostning av borgernes rettigheter. Dette skjer stort sett uten protester. Selv før 22. juli sa tre av fire nordmenn at de godtar mer overvåkning. Vi har, med Ulrich Becks ord, utviklet en nulltoleranse for risiko, og pantsetter gjerne vår frihet for å unngå fare.
Ennå har vi, som kronprinsen minnet oss om, et valg. Men glidningen mot et annet, og mindre fritt, samfunn, skyter fart. Det er bare å se på USA og Storbritannia, som begge har en vakker frihetsretorikk og en heslig praksis. Som daværende utenriksminister Condoleezza Rice sa om CIAs kidnappingsprogram: ”Man kan ikke tillate at noen må begå forbrytelsen før man anholder dem.” Franz Kafka kunne ikke sagt det bedre.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Bistandsadvokatene i terrorsaken var samlet til seminar i Oslo i november. I iveren etter å hjelpe sine klienter, kan de gjøre samfunnet mindre fritt.
Kommentarer