Pål Refsdals uke som gissel i Afghanistan er over. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var en studie i lettelse og trøtthet da han torsdag gang på gang forsikret om at norske myndigheter ikke har betalt løsepenger for å få Refsdal frigitt. Saken hadde fått en afghansk løsning. Det høres ikke betryggende ut, tatt i betraktning hvilke midler afghanere ofte tyr til i konflikter. Støre understreket også at en forutsetning for denne afghanske løsningen var at norske og internasjonale medier ikke rapporterte om saken. Det gjør ikke uroen mindre.
De største norske redaksjonene ble kontaktet av Utenriksdepartementet for en uke siden og informert om at en norsk journalist og tolken hans var tatt til fange på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Stiene inn i dette området burde hatt samme advarselsskilt som Dante plasserte over Helvetesporten: «Lasciate ogni speranza – La alt håp fare!».
Pål Refsdal
trosset de rådene han fikk fra UD. Det gjorde ikke redaktørene. De største redaksjonene ble bedt om å tie, og adlød. Redaktørene presiserer at tausheten kom etter eget skjønn, ikke fordi UD har noen instruksjonsmyndighet. Men skjønnet ville neppe vært så unisont hvis nyheten om kidnappingen hadde kommet gjennom vanlige kanaler, og ikke som en sterk anmodning fra norske myndigheter. I bakgrunnen spøkte Støres og pressens traumatiske opplevelse på Hotel Serena i Kabul, da Dagbladets Carsten Thomassen ble drept. Ingen ville ha ansvaret for at nok en norsk journalist kom hjem i kiste.
For 25 år siden sa Storbritannias statsminister Margaret Thatcher at demokratiske samfunn måtte frata terroristene « the oxygen of publicity». Thatcher ville bruke både pressesensur og frivillig taushet for å holde den irske frigjøringsbevegelsen IRAs krav og handlinger borte fra offentligheten. Britiske redaktører protesterte for all verden, men fulgte dessverre altfor villig med på ferden mot et samfunn hvor borgerne ikke kunne stole på at de fikk informasjon som var vesentlig for den politiske debatten.
Støre brukte
det samme argumentet for å forsøke å redde to liv. Det er selvfølgelig en svært aktverdig grunn. Fordi Refsdal og hans afghanske tolk ble løslatt, vil de fleste si at det også var en klok avgjørelse redaktørene tok, da de fulgte UDs råd. Men myndighetene vil ofte vise til fare for liv og helse når de ønsker å utføre sin politikk uten for sterk tilførsel av publisitetens oksygen. De vil hevde at det setter norske soldaters liv i fare om pressen rapporterer for presist og nærgående om hvordan vi fører krig der hvor Nato og regjeringen mener våre interesser er i fare.
Det siste året har det vært flere tilfeller av slik kollektiv mørklegging, alle etter kidnappinger i Afghanistan. Det var stille da New York Times-journalisten David Rohde ble tatt i sommer og ingen fikk vite om det da en annen New York Times-journalist, Stephen Farrell, ble tatt i september. Da britiske soldater forsøkte å befri Farrell, ble tolken hans og en britisk korporal drept. Først da ble nyheten kjent, selv om redaksjonene hele tiden var informert .
Klassekampens
mangeårige humorspalte, Tidens Fylde, ble redigert under mottoet: «Tier når det trengs». I tidens fylde vil vi kanskje innse hvor problematisk et slikt motto er for pressens troverdighet.
Hvis kidnappingen av Refsdal og tolken hans hadde endt tragisk, ville vi ganske sikkert fått en debatt om klokskapen i å holde allmennheten uvitende om at forhandlinger pågikk. Hovedbegrunnelsen for å tie er at gislene ikke skal få øket økonomisk og politisk verdi for kidnapperne. Hvis pressen gjør dem til viktige ofre, vil de bli en salgsvare mellom grupper som ønsker store løsesummer eller politiske innrømmelser, og forhandlingene for å dem frigitt vil bli mye vanskeligere.
Men hvis vi
nå i etterkant får vite at den såkalt afghanske løsningen faktisk omfattet løsepenger og innfrielse av politiske krav, vil jo potensielle kidnappere likevel få vite at det faktisk lønner seg å ta gisler. Skulle det vise seg at norske myndigheter indirekte har bidratt til en slik løsning, vil de også få vite at det kan lønne seg å ta nordmenn. De trenger ikke norsk presse for å skaffe seg den informasjonen. Skal vi da, av frykt for konsekvensene, likevel la være å informere norsk offentlighet om hvordan myndighetene opererer i slike situasjoner?
Redaktørene som tiet denne gang, understreker at hver sak må vurderes for seg, nyhetsblokade er ikke innført som fast praksis. Men hva skjer dersom én eneste redaktør utøver et annet skjønn enn de andre? Skal vi underslå også det som allerede er kjent?
Pressefolk bedyrer
også at journalister ikke får særbehandling når de blir tatt. Det får de. På samme måte som politifolk etterforsker politidrap med helt spesiell intensitet, er journalister lettere å overtale til taushet når kolleger er truet. Forsvarer prioriterer å sikre egne soldater før de tar hensyn til sivile. Nordmenn har større vern i norske medier enn utlendinger. Det er bare i festtalene at et liv er et liv, uansett.
Så la oss ta denne debatten nå, når vi ikke samtidig må ta hensyn til sørgende familiemedlemmer. Nettopp fordi det gikk godt denne gang, vil norske redaktører også senere bli oppfordret til å tie når det trengs.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
Kommentarer