FOTO: Scanpix
Sannheten om hva som skjedde om bord på «Mavi Marmara» foreligger allerede i to versjoner, og de likner ikke engang på hverandre.
AV: sven egil omdal
Noe gikk åpenbart galt i den israelske aksjonen mot nødhjelps- og solidaritetskonvoien. Til tross for at store deler av den israelske opinionen er godt fornøyd med den brutale måten blokadebryterne ble stoppet på, er det vanskelig å tro at drapene skjedde med overlegg.
Men selv om commandosoldatene mistet hodet og framsto som de piratene de vitterlig var, fungerte den andre delen av strategien etter planen: Steng all informasjon fra ofrene, fyll mediene med overgriperens versjon.
Blåser i resolusjoner
Det var over 60 pressefolk om bord på «Mavi Marmara», både fra vestlige og arabiske medier. Etter folkeretten og FN-resolusjon 1378 skulle de vært beskyttet mot overgrep. Resolusjonen slår fast at verken journalister eller utstyret deres skal utsettes for angrep. Men som vi vet, FN-resolusjoner er noe israelerne bruker til å pakke inn fisk i.
I «Henry VI», et av William Shakespeares skuespill fra Rosekrigen, gir slakteren Dick et godt råd for rask etablering av tyranniet: «Det første vi må gjøre, er å drepe alle advokatene». Når demokratiet skal suspenderes i dag, enten det er i Iran, Burma eller Israel, er det journalistene som må tas først. Uten dem vil ikke advokatene ha noen fakta å prosedere på.
Samtidig som de israelske commandosoldatene åpnet ild mot aksjonistene, ble all kommunikasjon mellom konvoien og resten av verden brutt. Mobilnett og internett ble sperret, selv satellittelefonene sluttet å virke. Fotograf Kate Geraghty fra Sydney Morning Herald forteller at hun ble påført elektriske sjokk som fikk henne til å spy. Journalistene ble bundet med plaststrips, fratatt utstyret og nektet å rapportere. Mobiltelefoner ble beslaglagt, minnekort fjernet. Den eneste som fikk sendt en kort melding om angrepet før også han ble brakt til taushet, var Al Jazeeras Jamal Elshayyal.
Hasbarabrigaden i aksjon
Mens pressen satt bakbundet i solsteiken på øverste dekk, og døde og sårete aksjonister lå om hverandre uten at noen kunne dokumentere lidelsene og mishandlingen, gikk også den israelske hasbarabrigaden til aksjon. «Hasbara» betyr «forklaring». Begrepet brukes både av Israel selv og av landets kritikere som en betegnelse på det israelske utenriksdepartementets stadig mer sofistikerte propagandamaskin.
Titusenvis av proisraelske aktivister er med i nettverk som raskt mottar informasjon som de skal spre via Facebook, Twitter, YouTube og nettforumene til de tradisjonelle mediene. Aktivistene blir bedt om å fylle kommentarfeltene under nettartikler med Israels versjon av hendelsene, samtidig som det offisielle israelske diplomatiet forsøker å manipulere de redaktører og journalister som er ansvarlige for det som står over kommentarfeltene. Instruksjonene er detaljerte: Barn som rammes av konfliktene skal omtales som ungdom, demonstrasjoner skal beskrives som opptøyer, fredsaktivister er Hamastilhengere, krig er fred, nytale er et annet ord for hebraisk.
Mens verden i flere døgn måtte gjette seg til hvilke scener som utspant seg om bord på «Mavi Marmara», distribuerte hasbarabrigaden videosnutter av israelske soldater som ble angrepet av noe som ble oppgitt å være jernstenger, av en israelsk soldat som angivelig ble kastet fra ett dekk til et annet, og av tilsynelatende aggressive grupper aksjonister som gikk til angrep på tilsynelatende fredelige, om enn tungt bevæpnete, elitesoldater.
Sidsel Wold advarte
NRKs Midtøsten-korrespondent, Sidsel Wold, gjorde tapre forsøk på å advare seere og lyttere om at den ene – og sterkeste parten – hadde monopol på informasjonen. Men et bilde sier som kjent mer enn tusen Sidsel Wold. Fjernsyn er ikke fjernsyn før bildene er på plass. Fra det internasjonale farvannet utenfor Gaza fantes det bare israelske bilder. TV-stasjonene kunne ikke vite hvordan de var redigert eller om de var manipulert, men valgte likevel å sende dem. 1–0 til Hasbara.
Før de første aksjonistene kom hjem, etter ytterligere overgrep og ydmykelser i israelske fengsler, var historien trygt plantet hos alle som ikke vil tro det verste om Israel, selv når det verste er sant. Strategien var den samme som ble brukt under Gazakrigen for halvannet år siden, men den gang ble informasjonsmonopolet brutt av to norske leger.
De siste årene har det vokst fram en myte om at de sosiale mediene ikke lar seg stoppe av myndighetenes sensur. Myten er i ferd med å sprekke. Bangladesh stengte Facebook for en uke siden, etter at både profeten Muhammed og statsminister Sheikh Hasina var blitt karikert. Pakistan stengte Facebook etter at noen provokatører oppfordret til en Tegn-Muhammed-dag. Og fra «Mavi Marmara» kom det ikke så mye som en 140 tegns tvitt etter at Israel hadde slått av lyset.
Selv Israels fiender lærer av Israels metoder. Kampen om historien er like viktig som kampene på bakken. I alle de siste krigene har en viktig del av strategien bestått i å stenge pressen ute – eller å embedde journalistene med soldatene, i håp om at verden ikke ser forskjell på ensidighet og journalistikk.
Neste gang det bryter ut opptøyer i Burma, regn med at internett stenges ned, mobilnettet sperres og alle synlige kameraer konfiskeres. Journalister lever farligere enn noen gang tidligere i historien, etter at Shakespeare ble medierådgiver: First thing we do: Let’s kill all the reporters.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på Twitter.com/svelle
Kommentarer