Det står en svart katt og skygger for tastaturet mens jeg skriver. Den vil så gjerne bli klødd bak øret. Mens jeg atspredt småklorer den til murrende tilfredshet, melder det seg bibelske tanker: Paulus skriver i sitt andre brev til Timoteus at folk så gjerne vil bli klødd – ikke bak, men i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten, og holde seg til myter, skriver han, og bedre mediekritikk har vel aldri noen formulert.
I det digitale universet og i de politiske partienes strategiske bakværelser er det i ferd med å vokse fram en forestilling om at kommende valg, eller i det minste det i 2013, vil bli vunnet av den som er best med wordpress, linkedin, friendster eller twitter. Undervisningsminister Bård Vegar Solhjell åpnet forleden et seminar om de sosiale medier ved å vise en SV mash-up fra YouTube. Hensikten var selvfølgelig å demonstrere at «mash-up», «YouTube» og «SV» er tre moderne begreper som naturlig hører sammen.
VIKTIGERE ENN Å se Kristin Halvorsen i en mellomting mellom et epileptisk anfall og rytmisk sportsgymnastikk, var de vyene Solhjell presenterte i sitt innlegg på seminaret. Han hevdet blant annet at valget til høsten kan være det siste hvor TV er viktigere enn nettet, og at fremtidens politikere må være like gode på nett som på TV.
På bloggen sin utdyper han tankene. Ved valget i 2005 kom nettaviser på sjetteplass og nettet for øvrig på sjuende plass som kilde for informasjon, ifølge en undersøkelse ledet av valgforsker Bernt Aardal. Slik var det også i USA da George W. Bush ble gjenvalgt i 2004. TV var viktigst, med avisene på en god andreplass. Internett var for spesielt interesserte. Fire år senere var internett nesten like viktig som TV og aviser. Blant velgere under 29 år var nettet desidert viktigst.
Solhjell konkluderer med at politikerne må komme seg på nettet, og da mener han først og fremst de sosiale arenaene der, fordi dette kan bidra til å «demokratisere politikken». Stikkordene hans er «deling» og «dialog», nettet må ikke brukes som en enveis kanal.
SLIKE TANKER BLIR godt mottatt blant twittokratiet. Den teknologiske avantgarden har lenge ment at nettets mulighet for å ta til motmæle, spre ideer og fakta og sammenstille ulik informasjon, for derigjennom å bringe fram nye sannheter, er de gamle mediene totalt overlegne.
Det er vanskelig å være uenig, selv om en god gammeldags enveiskommunikasjon på papir fra et menneske som har tenkt godt og vet å formulere seg, heller ikke er å forakte. Ettersom jeg avslutter disse epistlene med å be folk følge meg på Twitter, betyr det vel at jeg ser verdien av en arena hvor jeg kan be om råd og få innspill (som jeg har fått til denne artikkelen).
Men jeg må tilbake til Jesus. Og Bernt Aardal.
SOM ANDRE FORSKERE måler valgforskerne det som lar seg måle. Derfor har Aardal spurt velgerne hvor de henter informasjon om de temaene som dominerer i valgkampen. Men det er over 100 år siden kritikerne av John Stuart Mills slo fast at hans tro på individets evne og vilje til å foreta helt rasjonelle valg, var betydelig overdrevet. Bak mye av valgforskningen ligger det en presumpsjon om at vi er et homo economicus som samler inn relevant informasjon, vurderer den, og så velger det parti som best tjener våre interesser. I virkeligheten er betydningen av faktisk og nøktern informasjon omvendt proporsjonal med hvor viktig beslutningen er for oss. Vi er det nobelprisvinneren Herbert Simon kalte «begrenset rasjonelle». Denne begrensningen er sterkest innenfor religionen og kjærligheten, men påvirker også våre politiske valg. Henrik Ibsen sa at kjærligheten kårer i blinde, den velger ei en hustru, men en kvinne. Og det er som kjent umulig å kalkulere seg fram til en religiøs tro.
Det burde derimot vært mulig å lese partiprogrammene, studere bloggene til førstekandidatene, følge Siv og Jens på Twitter og på den måten komme fram til en analyse av hvilket parti som best ivaretar mine interesser. Men i virkeligheten blir vi sterkere påvirket av irrasjonelle følelser, av marginale enkeltsaker og av sosial tilhørighet. I kampen mellom magefølelsen og hodets resonnementer, vinner magen i de fleste tilfellene.
NORSKE POLITIKERE vil svært gjerne bli mestere i de sosiale mediene. KrF er blitt noen kløppere, SV er på bredbånd med folket, og før eller siden våkner vel Arbeiderpartiet også. Men jeg er enig med Dagsavisens glimrende kommentator, Hege Ulstein, som løfter fram Fremskrittspartiets ValgCamp2009 som noe vi antakelig burde ofre mer oppmerksomhet enn SVs mash-up. Over 1000 Frp-aktivister samler seg seks dager til partileir i Bø, med unger og svigermødre og ektefeller. «Sånt skaper samhold og misjonsiver. Hallelujamøtene til Troens Bevis i Sarons Dal er bygget over samme lest», skriver Ulstein. Akkurat. Du finner ikke Jesus på Twitter, og du får ikke grillet hamburgere på Facebook. Av alle de sosiale mediene som kommer til å påvirke valget til høsten, holder jeg en knapp på campingbordet.
Og hvis du etter dette likevel vil følge på Twitter: @svelle
Kommentarer