Kanskje planla David Coleman Headley og Tahawwur Hussein Rana å angripe Jyllands-Posten med sprengstoff og håndvåpen som straff for publiseringen av Muhammed-karikaturene, slik FBI hevder. Men av hensyn til rettssikkerheten, en av de andre verdiene som demokratiet hviler på, bør vi kanskje ta forbehold om at siktelse ikke er dom og minne leserne om at politiet tidligere har tatt feil i liknende terroranklager.
I VGs lederspalte er dom allerede falt. De påståtte terrorplanene er «et uttrykk for at islamistisk vold truer alle samfunn med en moderne, vestlig livsform». Arrestasjonene viser behovet for «ganske inngripende politimetoder for å komme terrorismen til livs». VG gir derfor sin støtte til det foreslåtte datalagringsdirektivet, selv om det «berører personvernet i ganske høy grad». Den delen av personvernet som sterkest berøres av direktivet, er friheten til å ytre oss i det private rom. VG vil ødelegge ytringsfriheten for å redde den.
Morgenbladets samfunnsredaktør, Frank Rossavik, hevder at det er «komisk og feigt» å la være å illustrere nyhetsmeldingene fra Chicago med opptrykk av de omstridte karikaturene. Selv byttet han ut det portrettet som følger alle hans Twitter-meldinger med den mest omstridte av tegningene; den hvor Muhammed er iført en turban som både rommer en tent bombe og den islamske trosbekjennelsen.
Konsekvensene av VG og Rossaviks reaksjoner et mer repressivt og ekstremt samfunn. VG vil legge til rette for en sterkere overvåking av alle meninger som er i opposisjon til den rådende makt, Rossavik vil bruke anklager mot noen få til å forsøke å provosere mange. Begge holdningene øker faren for vold, ikke bare mot avisredaksjoner, men like gjerne mot kafeer og butikker drevet av muslimer. Ennå har det brent flere kebabkafeer enn avishus i Norden.
Roar Hagen illustrerte VGs lederartikkel med en tegning der det danske og det norske flagg vaier friskt side om side fra to enorme blyanter som reiser seg over en idyllisk dansk landsby. Det var vel bare en forglemmelse at lederen ikke ble avrundet med et utdrag fra pamflettdiktet «En broder i nød», hvor Henrik Ibsen anklager nordmennene for å svikte danskene i krigen mot Tyskland.
Men vil vi egentlig derhen at «Dannebrogs forrevne flik kan over Nordens fremtid rik, slå ut sin røde fold,» som Ibsen skrev? Eller gjør vi klokt i å sjekke fakta om danskenes påstått heroiske kamp mot den islamistiske fare? Faktasjekking er også en verneverdig dyd og en ikke usentral forutsetning for virkelig ytringsfrihet.
Hele karikatursaken er nemlig befengt med myter og bevisst underslåtte sannheter. Faglig solidaritet med Jyllands-Postens redaksjon bør ikke hindre oss i å minne om at avisen ikke har utvist den samme prinsipielle holdning til religionskritikk eller ytringsfrihet når kristne eller jødiske følelser er tråkket på. Avisens omsorg for de borgerlige friheter har lenge vært sterkt selektiv, som den også er hos danske politikere. Derfor er det like sannsynlig at avisen blir truet fordi den er blitt et symbol på et hardere Danmark, som for de fire år gamle tegningene.
Det er skapt et inntrykk av at muslimer verden over stormer ut i gatene, lader riflene og setter ambassader i brann så snart noen avbilder profeten. Slik er det ikke. Muhammed har vært avbildet ofte; på reklameplakater, i tegneserier, blad, filmer og bøker. Det franske nyhets-?magasinet Le Nouvel Observateur hadde en tegning på forsiden av Muhammed sammen med to kvinner bare måneder før Jyllands-Posten fikk sin idé. Forsiden skapte ingen opptøyer i et land med fem millioner muslimer.
Etter arrestasjonene i Chicago har vi samme valg som vi hadde da ambassadene sto i brann. Den gang valgte «Tabloid» i TV2 og delvis «Redaksjon 1» i NRK, samt en del førstesideredigerere rundt omkring i avisene, å fremstille situasjonen som om den muslimske verden samlet var gått til angrep på de to nordiske broderfolkene. I andre program og på avisenes innsider fikk vi nok kunnskap til å forstå hvor små protestene var, til å se hvordan autoritære regimer i Midtøsten utnyttet konflikten til å styrke sin egen legitimitet og til å oppdage hvordan kretser på så vel den kristelige som den ukristelige høyresiden applauderte konfrontasjonene, fordi de faktisk ønsket en sivilisasjonskrig. Også denne gang kan vi finne de rette proporsjonene, sette den eventuelle trussel inn i en kontekst og skape mer forståelse og mindre frykt. Det kan vi gjøre uten å svekke frihetsvernet.
Jyllands-Postens provokasjon var helt legitim. Religionskritikk er en uatskillelig del av religionsfriheten, og skandinaviske aviser skal ikke redigeres av fanatikere i Teheran eller Kairo. Vi bør derfor støtte den danske avisens rett til å skrive som den vil og tegne som den lyster uten fare for fysiske angrep. Også for oss andre kan det når som helst bli nødvendig å karikere Muhammed eller andre profeter.
Men vi er ikke forpliktet til å kopiere avisens kulturelle ufølsomhet, eller slutte oss til dens politiske program, som – litt karikert – går ut på å bevare den dejlige landsbyidyll bak piggtråd og vakttårn. Og vi er definitivt ikke forpliktet til å slutte oss til VGs ønske om et samfunn der vi alle frivillig reduserer friheten for å beskytte oss mot de få som vil ta den fra oss med makt.
Følg på twitter.com/svelle?
Kommentarer